I går skrev Klassekampen om hvordan vitenskapssynet til avisens egen vitenskapsspaltist Bjørn Vassnes er blitt gjenstand for debatt. I et intervju uttalte Vassnes at kun naturvitenskap med rette kan kalles vitenskap. Spesielt kritisk er Vassnes til kjønnsforskning, et ord han konsekvent omslutter med anførselstegn.

– Det er klart at det er viktig at kjønnsforskningen å engasjerer seg i naturvitenskapen. Det skjer i utstrakt grad i utlandet, men Norge henger litt etter, sier Wencke Mühleisen.

Hun forsker på iscenesettelse av kjønn i populærkultur og samtidskunst, og er tilknyttet Senter for kvinne- og kjønnsforskning.

– Det jeg oppfatter som problematisk med synspunktene til Vassnes, er ikke at han etterlyser flere naturvitenskapelige perspektiver i kjønnsforskningen, men at han har en normativ naturvitenskapelig mal som han mener humanvitenskapen også burde følge.

Mühleisen mener Vassnes har en mangelfull innsikt i samfunns- og kulturforskning, og at det gjør innvendingene hans overflatiske.

– Kulturforskere er ikke bare opptatt av eventuelle biologiske årsaker til kjønn, det er også viktig å se på samfunnsmessige og politiske effekter ulike forestillinger og forklaringer om kjønn får. Den tidlige sosiobiologien brukes fortsatt til å hevde populistiske synspunkter om kjønn. Dette er det viktig å møte med skikkelig kunnskap om både sosialt og biologisk kjønn.

Kjønnsforskning

Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo, mener at humanvitenskapene i Norge tradisjonelt har lagt for liten vekt på naturvitenskapelig forskning, og følgende argument hos Vassnes: På engelsk kalles naturvitenskap «science» og litteraturvitenskap for «literature studies».

– Men husk at man også sier «social science» om samfunnsvitenskap. Det er ryddig med et begrepsmessig skille mellom humanvitenskapene og naturvitenskapene. Det har med metode å gjøre: Naturvitenskapen er empirisk og humanvitenskapene er fortolkende, sier Hessen og supplerer med et sitat fra filosofen Claude Lévi-Strauss: «Filosofien har en plass i dagens verden bare hvis den tar naturvitenskapens innsikter inn over seg.»

Hessen mener også at det er like meningsløst å forholde seg til mennesket uten å ta biologi med i betraktning, som å ikke forholde seg til det sosiale og kulturelle aspektet. Han framholder forskning rundt selvbevissthet samt forskningsgrenen evolusjonær psykologi som gode eksempler på at biologi og det sosiale spiller sammen.

– Man analyserer mennesket som styrt av en del underliggende genetiske forutsetninger, uten å underslå at mennesket er ekstremt formbart overfor kulturelle impulser.

Historisk konflikt

– Dette er en del av en historisk konflikt som skriver seg tilbake til 80-tallet, hvor feminister og sosiobiologer gikk i tottene på hverandre, sier Hessen om debatten om kjønnsforskere og biologi.

På denne tiden argumenterte gjerne sosiobiologene for at det var mer logisk at menn er mer utro enn kvinner; menn ønsker å spre sine gener, og kvinner ønsker å beskytte barna sine.

– Etter hvert som samfunnet har endret seg, ser vi at denne analysen ikke holder. Men fortsatt har kjønnsforskerne en ryggmargsaversjon mot biologiske forklaringer, og tendensen er at man hardnakket holder fast ved at «kjønn er en sosial konstruksjon».