– Bjørn Vassnes bommer i sin kritikk av humanvitenskapene når han avviser deres egenart, mener Audun Øfsti, professor i filosofi ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) i Trondheim.

Denne uka holdt han et foredrag ved NTNU viet vitenskapssynet til Bjørn Vassnes. Vassnes har flere års erfaring som vitenskapsjournalist, er nå vitenskapsspaltist i Klassekampen – og skaper ofte debatt med sine tekster: Han omtaler kjønnsforskere i hermetegn, han har hevdet at språket ikke er viktig innen naturvitenskapen, og han holder naturvitenskapen høyere enn humanvitenskapene – det vil si humaniora og samfunnsvitenskap.

Øfsti reagerer på at Vassnes holder fram naturvitenskapene som den ene modellen andre vitenskapsgrener må rette seg etter.

– Vassnes sammenlikner de forskningsdisiplinene som ikke bruker naturvitenskapelige metoder med astrologi, metafysikk og religiøs tro. Men selv om man kan veie eller foreta kjemiske analyser av en bok eller en person, er det da også nødvendig med andre tilnærminger, som lesing, lytting og fortolkning, sier Øfsti.

Bare naturvitenskap?

Audun Øfsti mener Vassnes ikke kommer sine kritikere i møte når hans vitenskapssyn blir diskutert:

– Han later som om han forholder seg til kritikerne, men i realiteten overser han dem, finner seg en åpen dør et helt annet sted og slår den inn med full kraft og retorisk schwung.

En av formuleringene til Vassnes som Øfsti reagerer på lyder slik: «Det er ikke slik at det automatisk finnes et 'humanvitenskapelig' alternativ til naturvitenskapelig kunnskap. Alternativet til naturvitenskapelig kunnskap er i de fleste tilfeller ingen kunnskap.»

– Han gir ikke noe skikkelig argument for dette. Det han i realiteten gjør, er å rette brodden mot forestillinger om en alternativ naturvitenskap, som spiritister eller homeopater står for, folk som søker etter en mer human, og kanskje mindre teknologisk, naturvitenskap.

Bruk for humanvitenskaper

Øfsti mener at Vassnes underforstår et enhetsvitenskapelig perspektiv: Alle former for vitenskap må benytte seg av de samme metodene – nemlig naturvitenskapelige metoder.

Øfsti kritiserer dette synet og viser til en lang tradisjon for kritikk av dette synet på vitenskap. Kritikken går blant annet tilbake til den tyske filosofen Wilhelm Dilthey, som formulerte et vitenskapsdualistisk syn og skilte mellom forstående og forklarende vitenskaper. Dilthey regnes av mange som hermeneutikkens – fortolkningsvitenskapens – far.

Forskning innenfor dette feltet tar gjerne for seg komplekse menneskelige og sosiale fenomener, og Øfsti mener Vassnes overser at å søke kunnskap om slike ting er helt uomgjengelig.

– Samtidig vil jeg hevde at tilgangen til og forståelsen av personers handlingssituasjon, deres kulturelle forutsetninger og den konteksten de uttrykker seg i ikke er tilgjengelig ved hjelp av naturvitenskapelige metoder, sier Øfsti.

– Vanlig syn

Bjørn Vassnes mener på sin side at han er helt på linje med internasjonale strømninger, både innenfor filosofi og forskningsjournalistikk.

– I Norge er mitt vitenskapssyn underrepresentert. I USA og England er slike perspektiv mainstream, her blir jeg sett på som ekstremist. I andre land er det helt vanlig å operere med et skille mellom naturvitenskap og humanvitenskap, sier Vassnes, og minner om at man på engelsk kaller naturvitenskap «science» og litteraturvitenskap «literature studies».

– Naturvitenskapene har vist at den produserer kunnskap ved at den virker. Bevisbyrden ligger på de tradisjonelle humanvitenskapene når det gjelder å underbygge at de faktisk produserer kunnskap, fordi de ikke har noen holdbar teori hva kunnskap er.

Men han mener også at det er store forskjeller humanvitenskapene imellom. Språkvitenskapen har for eksempel gått mer i retning av naturvitenskapene.

– Lingvistikken er blitt mer analytisk og mer empirisk, og studerer gjerne hvordan mennesker bruker språket, eller sammenhengen mellom språket og hjernen. Jeg sier ikke at humanvitenskapene ikke er verdifulle, jeg sier bare at det ikke er empirisk vitenskap. Og det vi på norsk kan kalle ikke-empirisk vitenskap kan man bruke til å si hva som helst. Da løper gjerne teorien løpsk, slik vi så poststrukturalismen gå seg vill i språket. Humanvitenskapene har ingen metode for å sikre at kunnskapen akkumuleres, og man må begynne fra bunnen hver gang en teori går av moten. Da jeg studerte skulle alt forklares fra en marxistisk modell, deretter skulle alt forklares ut i fra en poststrukturalistisk modell, sier Vassnes.

Tverrvitenskapelig

Vassnes er heller ikke videre begeistret for den norske kjønnsforskningen. I boka «Livets dans» omtaler han konsekvent kjønnsforskningen i anførselstegn.

– Kjønnsforskningen i Norge definerer biologi bort fra kjønn, sier han.

– Mye vestlig filosofi er bare hokus pokus, det er bare i de perioder filosofene har vært i kontakt med naturvitenskapen at det har kommet noe fruktbart ut av det, sier Vassnes, og viser til filosofen og matematikeren Descartes som et eksempel, som rett nok ikke har tålt tiden tann.

Han ser med glede på det nyopprettede forskningssenteret Center for the Study of Mind in Nature ved Universitetet i Oslo. Da det ble tildelt statusen «Senter for fremragende forskning» før jul, karakteriserte Vassnes det som en «stille revolusjon». Senteret skal forske innenfor kognisjonsvitenskapen, et felt som kombinerer blant annet nevrobiologi, informatikk, lingvistikk og psykologi.

– Mange filosofer innenfor det engelske språkområdet er godt oppdaterte og opptatt av kognisjonsvitenskap, og det er svært gledelig at vi også ser at dette begynner å gjøre seg gjeldende her til lands.