* Hvis Tony Blairs regjering får det som de vil, blir Storbritannia det første landet i verden som lovfester forpliktende klimagasskutt fram mot 2050. Lovforslaget som miljøvernminister David Miliband presenterte tirsdag, innebærer utslippskutt på 60 prosent innen 2050, og mellom 26 og 32 prosent i 2020. For å klare de lovpålagte forpliktelsene vil regjeringen etablere et eget uavhengig overvåkingsorgan, samt innføre femårsbudsjettering på klimatiltakområdet. Lykkes den britiske regjeringen, er det et betydelig framskritt for klodens miljø. Ikke bare er britenes egne kutt et viktig bidrag, de vil også framstå som et klimafyrtårn for andre nasjoner. Man kan ironisere over en miljøbevegelse som straks er ute og krever 80 prosent kutt, ikke 60, innen 2050, men at kravet kommer opp, sier en hel del om at brave politikere åpner muligheter også for de mest utålmodige aktivistene.

* Den samme bravheten har vi dessverre sett lite til her hjemme. Vi har en opposisjon som nå forsøker å framstå som miljøforkjempere, men som var det stikk motsatte da de regjerte. Vi har et stort parti på høyre fløy som nekter å forholde seg seriøst til klimaspørsmålet. Og vi har en regjeringsleder med intens vegring mot å framstå som ledende miljøpolitiker. Hvis sjansen til å unnslippe miljøpolitisk lederskap kommer Jens Stoltenbergs vei, griper han den begjærlig. Kontrasten til Tony Blair er slående.

* Kan hende skyldes det at Norge ennå ikke har opplevd klimaendringenes konsekvenser på samme måte som britene, som nå må forsterke flomvernene i Themsen og gi opp den beste matjorda for landbruksdrift. Kan hende skyldes det at norske politikere generelt er feigere og mer tafatte enn svenske, britiske og andre lands politikere. Men aller helst skyldes det nok at olje- og gassindustrien har fått lov til å innta en så dominerende maktposisjon. Straks deres representanter tegner til å åpne kjeften, gjør flertallet av norske politikere seg klar til å logre. Det er en uverdig situasjon for kongeriket. Og det er ødeleggende for klodens klima.