Rådet for legeetikk i Legeforeningen har sett nærmere på de etiske sidene ved underlivssjekk av jentebarn. De finner ingen medisinske grunner for rutinemessige undersøkelser av kjønnsorganene hos jenter etter at jentene er undersøkte som nyfødte.

– Nesten alle jenter helt ned til tre-fireårsalderen opplever det å bli undersøkt nedentil som svært krenkende. Jentene må ta av seg alle klærne nedentil, ligge på ryggen på undersøkelsesbenken og trekke bena opp og sprike, sier Trond Markestad, leder for Rådet for legeetikk til Klassekampen.

Gutter ulike jenter

Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem (Ap) er midt i arbeidet med en ny handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Et av tiltakene som ministeren ved flere anledninger har sagt hun vurderer, er obligatoriske undersøkelser av jenters underliv. Ministeren sa til VG forrige onsdag at hun er betenkt over at «det i Norge bare er gutters underliv som blir undersøkt på helsesjekk». Om dette har rådet for legeetikk følgende å si: Å likestille undersøkelse av piker med gutter er misvisende.

– Hos gutter kan testiklene trekke seg opp fra pungen. Det kan føre til sterilitet og må opereres. Derfor undersøkes guttene ved ett- og femårs alder etter nyfødtundersøkelsen. Hos guttene er undersøkelsen dessuten svært enkel. Den tar noen sekunder ved at gutten står og trekker ned underbuksen litt foran, slik at legen raskt kan kjenne at testiklene er på plass, sier Markestad.

Med andre ord har undersøkelsen av gutter en klar medisinsk grunn, og gjøres på en måte som er mindre sjenerende for barnet.

– For å forebygge, må jenter undersøkes flere ganger i løpet av barnealderen. Vi synes det er et overgrep å utsette alle jenter for dette, når eneste hensikten er ikke å gjøre forskjell mellom gutter og jenter. Hos nesten alle jenter har denne undersøkelsen ingen medisinsk begrunnelse, og da er det uetisk å gjøre det, sier Markestad.

En slik sjekk er i strid med etiske regler for leger som fremhever pasientens integritet, mener rådet.

99 prosent utenfor risiko

– Gruppen som er utsatt er liten, og lett å identifisere. Hvis faren for den afrikanske gruppen er betydelig, så må det tas grep her. Hvordan må diskuteres nøye, sier Markestad.

Ifølge tall fra Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) er 99 prosent av jenter utenfor faresonen. Det fødes årlig 28.000 jenter i Norge. I 2000-2004 ble det født rundt 360 jenter i året av mødre fra de mest aktuelle landene, utfra antallet innvandrere derfra. Rundt 250 jenter i året ble født av foreldre hvor begge kommer fra land der omskjæring praktiseres tradisjonelt. Barn av foreldre fra Somalia pekes ut som mest utsatt.

I en utredning om klinisk observasjon av barns kjønnsorganer for å forebygge kjønnslemlestelse gjort av SHdir nylig, er Rådet for legeetikk skeptiske til en slik sjekk. Også Norsk Gynekologisk Forening motsetter seg en slik sjekk. SHdir slutter seg til denne motstanden.

En fransk forstad

Den eneste grunnen rådet kan se for å undersøke alle jenter, må være å oppdage seksuelle overgrep. Men heller ikke dette finnes det medisinsk eller etisk grunnlag for, skriver rådet. Hvorvidt en obligatorisk sjekk vil være en effektiv måte å forhindre kjønnslemlestelse på, stiller rådet seg tvilende til. Informasjon og holdningsskapende tiltak, og mer målrettede tiltak må til hvis man tror kjønnslemlestelse er planlagt eller gjennomført, mener rådet.

Forrige uke var barne- og likestillingsministeren på besøk i forstaden Seine-St. Denis utenfor Paris for å se nærmere på hvordan de arbeider mot kjønnslemlestelse der. Arbeidet i forstaden er tidligere fremhevet av stiftelsen Human Rights Service (HRS), senest av Hege Storhaug i hennes siste bok «Men størst av alt er friheten». SHdir skriver at det «bortsett fra dette ene lokale initiativet- som det kun finnes personlige meddelser om- finnes det ingen systematiske undersøkelser av barns kjønnsorganer i Frankrike tilsvarende den foreslåtte kliniske observasjonen av jenters genitalia».

SHdir mener også at å sjekke alle jenter eller utvalgte jenter vil være vanskelig utfra Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8, som beskytter privatlivet, og diskrimineringsforbudet i artikkel 14 og FNs barnekonvensjon.