«Sara Stridsberg arbeider skikkelig eksperimentelt med både språk og struktur og «Drömfakulteten» er en mangefasettert og formmessig spennende roman om et komplekst menneske og et elendig liv».

Slik beskrives årets vinner av Nordisk Råds litteraturpris av bedømmings- og nominasjonskomiteen. 33 år gamle Sara Stridsberg fikk prisen for boka «Drömfakulteten» om ekstremfeministen Valerie Solanas, og på lista over nominerte forfattere de siste årene er det en hel rekke forfattere som også kunne blitt karakterisert som «formmessig spennende» og «eksperimentelle».

Danske Claus Beck-Nielsen, som har arbeidet med teater og tekster som bygger på en reise til Irak, Lotta Lotass, hvis forfatterskap inkluderer en fabulering over kjente massemordere, Per Højholt, som var Danmarks folkekjære avantgardist, Anna Hallberg, som har skrevet en diktsamling der hun tillater seg å drysse bokstavene rundt omkring på sidene, eller Morten Søndergaard, lyrikeren som har blitt nominert to ganger de siste fem årene – er de et tegn på en tendens der det nomineres litt sprekere bøker?

– Absolutt. Det gjelder Sverige, Danmark, og i år har Færøyene og Finland gjort det samme. Det gjelder også Island, som blant annet har nominert Sjón, som er mer «avansert», som man pleier å si, sier Jonas Thente.

Han er litteraturredaktør i den svenske avisa Dagens Nyheter, og har tidligere omtalt bøkene til de Nordisk Råd-nominerte Lotta Lotass og Sara Stridsberg som «grävprosa», litteratur som bruker fiksjon for å forsøke å finne ut noe nytt om biografiske skikkelser.

– Hvordan vil du karakterisere de andre nominerte?

– De har ikke så mye til felles, det er det som er befriende. Det de har til felles er at de er helt klart mer eksperimentelle. Lotass og Stridsberg, for eksempel, er ikke enkle forfattere. De anstrenger seg virkelig for å gjøre noe nytt.

God, ikke nasjonal

Lista over de norske nominerte de siste sju årene inkluderer forfattere som Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen, Jørgen Norheim, Jon Fosse, Roy Jacobsen og Stein Mehren.

– Hva synes du om de siste årenes norske nominasjoner?

– Det er mange store og gode navn der, for eksempel Kjærstad, som Sverige og Danmark holder høyt, eller Karl Ove Knausgård. De norske nominasjonene preges ofte av tykke, ambisiøse romaner som føles store, både tematisk og i omfang. Nominasjonene har kanskje vært litt feige og rutinemessige, man har gjerne nominert romaner på over fire hundre sider, sier Thente.

Han mener hele grunnlaget til prisen har endret seg:

– Dette er et veldig interessant år, for første gang har jeg lyst til å lese mer enn halvparten av de nominerte bøkene, og det er ikke valgt ut så mange eldre, etablerte forfattere som kan være gode «ambassadører for sitt land». Det er ganske enkelt bra litteratur som har blitt nominert, sier Thente, som synes at dette har vitalisert hele prisen:

– Nå nominerer man titler som skal tilføre den estetiske diskusjonen noe også, ikke bare den geografiske. Tidligere kunne man få en følelse av at de nominerte skulle uttrykke noe om sitt hjemland: Man skulle tydelig kunne se at dette er en svensk eller norsk roman, som skulle representere sitt land. De siste årene har de nominerte snarere representert den gode litteraturen i seg selv.

Sprekere prisutdelinger

– Tror du det er juryen som er årsaken til endringen, eller henger det sammen med en bredere interesse for den typen litteratur?

– Det er litteraturinteressen som avgjør. Vi ser det samme når det gjelder den største litteraturprisen i Sverige, Augustpriset. Også til den ble veldig eksperimentell litteratur nominert, det var tydelig at juryen ikke hadde valgt ut julegavebøkene, men de bøkene de synes var interessante. De siste årene har vi nok fått en større toleranse for at litteratur ikke bare er bestselgerprosa. Vi er også inne i en periode hvor det er stor interesse for hva som skjer over landegrensene. Det kan komme av samarbeid mellom tidsskrift og andre aktører, tror Thente. – Hvilke norske titler skulle du gjerne sett nominert?

– Hans Herbjørnsrud har vært nominert, men har gitt ut flere ting som kunne blitt nominert, han er en stor internasjonal forfatter. Og hvorfor ikke John Erik Riley eller Stig Sæterbakken? Den norske komiteen kunne vært litt frekkere, forsøkt å bidra til en litterær diskusjon heller enn å finne forfattere som skal representere sitt land. Det må man løsrive seg fra, mener Thente.

Ikke middelaldrende menn

Ingmar Lemhagen har i mange år vært lærer ved Nordens folkhögskola Biskops-Arnö, kjent for sin skrivelinje, der årets prisvinner Sara Stridsberg har vært elev – og nå er lærer.

– Man kan se at det nå løftes fram litteratur som fanger opp tendenser i tiden og som skaper noe nytt, sier han om nominasjonene.

– Har nominasjoner fra Norge estetisk sett vært mer konservative?

– Vi har sett en slik tendens. De norske nominasjonene har variert litt, men tendensen har vært at etablert, tradisjonell litteratur som «går hjem» i Norge blir nominert. Men så har Norge også hatt stor framgang, ved at både Lars Saabye Christensen og Jan Kjærstad de seneste årene har fått prisen, sier Lemhagen.

– Det har blitt sagt at for å få prisen må man være en middelaldrende mann, helst svensk, som skriver fortellende romaner som kan leses av alle. Nå holder dette på å forandre seg, og vi ser at det blir nominert forfattere som står for noe nytt og litt annerledes. Dette er veldig interessant.

Vil ha endring

Lemhagen sier han synes det er et problem at prisen oppfattes som en kamp mellom landene. Det kan føre til at man skal stemme på egen hest, tror han. Dessuten mener Lemhagen prisen har et strukturproblem fordi juryen som kårer vinneren er de samme menneskene som har nominert bøker fra sitt land.

– Når komiteen stemmer får de i første omgang ikke stemme på en bok de selv har foreslått, men det får de dersom den overlever til andre runde. Da kan man tenke seg at mange føler seg presset til å representere sin nasjonale litteratur. Men prisen må gå til en forfatter av nordisk interesse, og da må komiteen også ha god kunnskap om nordisk litteratur.

Jonas Thente stiller seg bak Lemhagens kritikk av at det er de samme personene som nominerer og utpeker en prisvinner:

– Det bør ikke være de samme som nominerer som sitter i juryen. Når man skal ta stilling til en pris må man være ren, og ikke ha deltatt i diskusjonen forut for prisutdelingen, sier Thente.