Judy Chicagos «Middagsselskapet» har fått ikonstatus i moderne kunsthistorie. Mer enn noe annet verk symboliserer det 1970-tallets kvinnekamp og den feministiske kunstens inntog på den internasjonale kunstarena. Selv har amerikanske Chicago uttalt at verket var ment å avslutte utestengelsen av kvinner fra historieskrivningen.

Nå får installasjonen fast utstillingsplass. Det skjer når Brooklyn Museum institusjonaliserer feministisk kunst: 23. mars åpner «Elizabeth A. Sackler Center for Feminist Art».

Men for alle dem som ikke har tenkt seg over Atlanteren med det første: Her følger en foreløpig omvisning.

Klisjé

«I hovedsak klisjéfullt … med farger en taiwansk suvenirfabrikk verdig», skrev kritikeren Robert Hughes om «Middagsselskapet» da det ble vist første gang i San Francisco i 1979.

Reaksjonen bør ikke overraske noen. For med et verk overlesset av dekorasjon på grensen til kitsch, overså Chicago fullstendig den rådende minimalistiske og «maskuline» modernismen, og erstattet ideen om den fremmedgjorte mannen med et søsterfellesskap. Hundrevis av frivillige hjelpere bidro mellom 1974 og 1979 til å virkeliggjøre den omfattende installasjonen, som mer enn en million mennesker hittil har sett.

Chicago inviterte også sine historiske søstre inn i verket. Det trekantede middagsbordet er dekket til 39 navngitte gjester – alle kvinner som fortjener å huskes. På den ene kanten er kvinner fra historien fram mot det romerske imperium plassert: Gudinner som Kali og Ishtar har fått plass ved siden av Sappho, kjent for sine kjærlighetsdikt til andre kvinner. På neste kant finner vi kvinner fra tida fra kristendommens tidlige begynnelse til reformasjonen – der den visjonære teologen Hildegaard von Bingen kanskje er det mest kjente navnet. Under kategorien «fra amerikansk revolusjon til kvinnerevolusjon», er Virginia Woolf og Georgia O'Keefe de yngste representantene. I tillegg er gulvet bordet står på dekket med fliser, der 999 kvinner har fått sitt navn nedskrevet og som dermed også er invitert til selskapet.

En skikkelig fest måtte nok til for å løfte kvinnelige kunstnere opp og fram. For det var ikke uten grunn at kunstteoretikeren Linda Nochlin i 1970 stilte spørsmålet: Hvorfor har det ikke vært noen kvinnelige kunstnere?

Fram fra glemselen

«Middagsselskapet» framstår i dag som del av en større feministisk bevegelse som jobbet for å hente fram glemte heltinner, skrive om historien og en kunstkanon dominert av menn. Nochlin og Ann Sutherland Harris sto bak den første store mønstringen av «store» kvinnelige kunstnere i 1976, med «Women Artists 1550–1950».

Den feministiske vekkelsen innen kunstfeltet var selvfølgelig ikke entydig. En skillelinje gikk mellom dem som gjerne blir kalt livmorfeminister og likhetsfeministene.

Nochlin skriver i sitt berømte essay at det faktisk ikke har vært noen blendende kvinnelige størrelser i kunsthistorien, og at grunnen til dette ligger i at historiske og sosiale omstendigheter konsekvent har diskriminert kvinnelige kunstnere. Hun avviste at det skulle finnes feminine fellestrekk, selv om hun etter hvert ga uttrykk for at kvinners erfaringer kan gi utslag i måten de utøver sitt kunstneriske arbeid på.

Californiske Judy Chicago framelsket på sin side en kvinnelig stil med feminin symbolikk, runde former og referanser til kvinnekroppen. Den feministiske kritikeren Lucy Lippard støttet opp under den biologiske tendensen, og så på det som en måte å motarbeide fallossymbolets status på bekostning av kvinnekroppens, samt Freuds tanker om «kvinnens mangel». Dette så ut til å kollidere med Nochlins oppfatning om det kvinnelige som noe utenfor tid og sted.

Husmorkunst

Den biologiske tilnærmingen til kunst og feminisme når et toppunkt i «Middagsselskapet». Gjestene er eksempelvis tildelt hver sin keramikktallerken formet som sommerfugl- eller blomsterskulpturer. Disse representerer kvinnens vulva og er plassert på broderte løpere. Ved å bruke håndverk som broderi, vev, søm og porselensmaling, som gjerne forbindes med brukskunst, satte Chicago også spørsmålstegn ved eksisterende estetiske hierarkier.

Slik «husmorkunst» sto sentralt i det kvinnelige kunstnerfellesskapet, Womanhouse, som Chicago startet opp sammen med Miriam Schapiro, etter at de to først hadde satt i gang Feminist Art Program på University of California i 1971. Kollektivet utforsket huslig kreativitet i et okkupert hus, samtidig som den afro-amerikanske feministen Faith Ringgold tok opp, og oppvurderte, folkelige praksiser som lappeteppemaking.

Institusjonalisert

Åpningen av senteret for feministisk kunst ved the Brooklyn Museum innebærer ikke bare en stadfesting av «Middagsselskapets» kunstneriske og politiske verdi, men også en institusjonalisering av feministisk kunst som betydningsfull retning.

Senteret beskriver på sine nettsider at målsetninger er å bevisstgjøre feminismens kulturelle betydning, utdanne nye generasjoner innen feministisk kunst, samt presentere feministisk kunst på relevante måter.

Omtrent samtidig med at Chicagos mest kjente verk får permanent bosted, kommer biografien «Becoming Judy Chicago», ført i pennen av Gail Levin. Beslutningen om å være både kunstner og kvinne, har drevet hennes liv og verk, står det å lese.