– Sier dere fortsatt hallauen? spør Lars Ove Seljestad ut i gymsalen, der andre klasse yrkesfag på Odda videregående skole er samlet i anledning Litteratursymposiet i Odda 2006 og forfatterbesøk.

Elevene nikker. Hilsemåten er fortsatt gangbar mynt.

– At jeg sa «hallauen» var nok til å utelukke meg fra enkelte hager da jeg var liten, forteller oddingen Seljestad.

Det var nemlig de barna som hadde lært av mødrene sine at korrekt hilsemåte var «hei», og da var arbeiderklasseguttens «hallauen» ikke godt nok.

Seljestad kunne blitt femtegenerasjons smelteverksarbeider som broren, men begynte i stedet på allmennfaglig linje, der et samlet lærerkollegium utnevnte ham til den eleven som hadde utmerket seg spesielt i 1980. Dette var før han prøvde seg som mistilpasset industriarbeider i hjembygda for så å flykte til det Fløgstad har kalt «Oslofjordhumanismen».

Seinere kom han til å utforske klassereisen som forsker, i romanen «Blind» og i det nylig utgitte selvbiografiske essayet «Bastard».