Fredag skrev Klassekampen at styret i Norsk Forfattersentrum (NF) venter storm på årsmøtet om snaue to uker. De ber nemlig årsmøtet om å slippe oversetterne og de faglitterære forfatterne inn i organisasjonen, som til nå har vært forbeholdt skjønnlitterære forfattere. Medlemmene skal stemme over et endringsforslag som, hvis det blir vedtatt, lar de faglitterære forfatterne nyte godt av formidlingskompetansen og -nettverket som de skjønnlitterære forfatterne har brukt 40 år på å bygge opp.

Direktør i Kulturrådet, Ole Jacob Bull, støtter forslaget fullt ut.

– Ideologien fra starten av, var å slå ring om skjønnlitteraturen. NF skulle gjøre det mulig for forfattere å leve av sin penn. Nå er det på tide å finne løsninger som inkluderer interessante og aktuelle sakprosabøker, sier han.

Overdreven frykt

Det er ikke første gang forslaget er oppe. En av grunnene til at de skjønnlitterære forfatterne er skeptiske, er at det er så mange faglitterære forfattere: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har per i dag over 5000 medlemmer, mens NF bare har i overkant av 1000.

– Jeg tror frykten for å bli invadert av rike, heltidsansatte faglitterære forfattere er overdrevet. Jeg tror ikke det vil bli noe problem i praksis, sier Bull.

Han mener det er på tide at formidling av sakprosa tas på alvor, blant annet fordi det gjennom Kulturrådet ble innført en innkjøpsordning for sakprosa i fjor, i tillegg til dem som allerede eksisterte for skjønnlitteratur. I fjor ble 42 sakprosabøker kjøpt opp av Kulturrådet, til nå i år er fem bøker kjøpt.

– Nå som denne ordningen er kommet på plass, bør det føre til at arbeidet med denne sakprosaen formidles på en profesjonell måte, sier han.

Men Bull stopper ikke der: han mener NF bør åpne opp for flere.

– Formidlingsapparatet bør være åpent for oversetterne også. De er blant våre beste litteraturformidlere, de har oversikt, og de kan orientere om litteratur utenfra. Det er altfor lite av det i Norge, sier han.

Beroliger

Trond Andreassen er generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Han forsikrer om at de skjønnlitterære forfatterne ikke trenger å frykte en faglitterær invasjon.

– Flertallet av våre medlemmer jobber på universiteter eller høgskoler. Det er ikke så mye penger å tjene på dette at de kommer til å kaste seg på prosjektet, beroliger Andreassen.

Han understreker at et medlemskap i NF først og fremst vil være aktuelt for de forfatterne som ikke har noen jobb ved siden av, nemlig frilans-forfatterne.

– Det dreier seg om maks 200 forfattere, og 90 av dem er allerede medlem i en skjønnlitterær forfatterforening, sier han.

Andreassen mener det er viktig å huske på at forfattere som Einar Økland, som fredag var kritisk til å slippe de faglitterære forfatterne inn i NF, opererer innenfor begge sjangre. Også navn som Espen Haavardsholm og Kjartan Fløgstad trekkes fram som eksempler på forfattere som skriver både skjønnlitterært og faglitterært, og dermed har flere medlemskap å støtte seg på.

– Når de er ute på forfatterbesøk er det ingen som forbyr dem å snakke om de faglitterære bøkene sine. Da virker det kunstig å holde andre ute, sier Andreassen.

Han mener det gjenstår å se hvordan en eventuell åpning av NF skal organiseres.

– Vi ser for oss en egen avdeling med en egen stilling. Staten må komme inn med midler så hele NF blir større og sterkere, sier han.

Oversett ressurs

Også oversetterne vil formidles via NF. Bjørn Herrman, formann i Norsk Oversetterforening, forteller at oversetterne i lengre tid har prøvd å få komme med i Norsk Forfattersentrum. Norsk Oversetterforening har 291 medlemmer, ikke på langt nær så mange som NFF.

– Det har vi alltid villet. Vi har flere ganger bedt årsmøtet i NF om å ta oss inn, men det har blitt nedstemt hver gang, sier han.

Sist de prøvde var i 2005. Siden da har oversetterne kjørt et parallelt opplegg, støttet av Norsk Kulturråd.

– Vi har prøvd å sende oversettere ut på skoleoppdrag, men det har vært vanskelig å få kontakter på skolene, sier han.

– Hva har oversettere å by på på skolebesøk?

– Det kommer litt an på. Torsten B. Høverstad som oversetter Harry Potter-bøkene vil nok være ettertraktet, mens Ika Kaminka, som oversetter fra japansk, sitter på en kompetanse som ikke mange her til lands har, sier han.

Men viktigst av alt mener Herrman det er at oversetterne kan by på en ny innfallsvinkel til det norske språket.

– Det vi oversettere oppdager, er at det er vårt eget språk det er aller viktigst å kunne. Det kan være en spennende innfallsvinkel i skolen, sier han.