Skal vi fremdeles ha statskirke i Norge? De som er for, argumenterer gjerne for det fordi målet er «en åpen og inkluderende folkekirke». Det må da være et udiskutabelt flott mål? Jan Inge Sørbø er ikke så sikker på det.

Han er professor ved Høgskolen i Volda og aktuell med boka «...frels Christendommen fra Staten. Søren Kierkegaard og dagens statskyrkjedebatt».

For Kierkegaard burde få plass i dagens statskirkedebatt, mener forfatteren. På forsida av Sørbøs bok er det trykt en karikatur av kirke- og kulturminister Trond Giske – som holder et festfylt sprudlende glass i den ene neven, og holder et godt tak rundt kirka med den andre. Enter: Søren Kierkegaard, som ser kjølig på Giske og løfter ham opp etter kragen.

Skulle Jan Inge Sørbø ønske at Kierkegaard var her for å ta Giske i kragen? Det kan se sånn ut. I boka viser han til at Giske sier rett ut at Kirka ikke vil tåle å selv ha kontroll over bispeutnevninger, og at de må ha hjelp av staten for å velge rett folk på toppen.

– Hvis en sekulær stat sier de vet best hvilke biskoper kirka er tjent med, betyr det bare at de ikke anerkjenner noen annen fornuft enn den politiske. Det er egentlig grenseløst irriterende, og det er nok bruk for Kierkegaards spisse paraply der, sier Sørbø.

Individets myndighet

Søren Kierkegaard, Nordens største filosof, hadde en intens periode med kritikk av Kirkas allianse med staten, i tidsskriftet «Øieblikket», som han brukte sine siste økonomiske og fysiske krefter på.

Der argumenterte han spisst mot de geistlige der han så behov for det. Et sentralt ankepunkt for Kierkegaard var forestillingen om at «alle er kristne».

Kierkegaard latterliggjør forestillingen: hvis en nasjon anser seg som kristen, og derfor regner folket som kristne, hvorfor ikke også ta med dyrene i landet? «Jeg henstiller til de Kyndige, folk af Faget: om der ikke hos Hysdyrene, de ædlere, Hesten, Hunden, Koen skulde vise sig Tegn paa noget Christeligt?», skriver han i «Øieblikket».

– Poenget med kristendommen er tilegnelse – personlig tilegnelse – og da må man ikke ta fra mennesker myndighet og ansvar for å finne ut av ting selv, sier Sørbø.

Kierkegaard ville ganske enkelt verne individet – beskytte den enkelte mot å «bli baka inn i andre si pylse», som Hans Skjervheim uttrykte det. Og dersom personlig tilegnelse ikke vektlegges, blir de kristne også snytt for erkjennelsen det krever å bli troende, argumenterer Kierkegaard. Han er kjent for filosofien om de tre stadiene i livet: det estetiske, etiske og religiøse. Men det er ikke slik hos Kierkegaard at man går naturlig fra ett stadium til et annet i løpet av livet. Tvert imot: det skal et brudd til for å skifte leir.

– Bruddet er sentralt i Kierkegaards filosofi. Det gjør ham til en moderne tenker: En helhet kan være falsk, og gjøre urett. Han velger seg heller paradokset enn syntesen.

Falsk helhet

– Kierkegaards motstykke er Georg W. F. Hegel, som lager store synteser på vegne av alle, en svær paraply som omfavner alt, og som noen forvalter, sier Sørbø.

På syntesen stat og kirke kan man ha godt av et skeptisk blikk, mener han:

– Kierkegaard var ikke så sint på staten som på kirka, som villig gikk i allianse med makt og penger. Han mente det var katastrofalt for kristendommen å gå i allianse med staten. Men er det bra for staten å gå i allianse med kristendommen? Kierkegaard var ikke så opptatt av det, men jeg vil si nei. Den kristne enhetskulturen er en falsk syntese. Staten blir mindre tolerant og mer autoritær hvis man allierer seg med én religion.

Poengene som Kierkegaard spissformulerer i kirkedebatten ligger allerede i hans filosofi, argumenterer Sørbø, blant annet likner det hans kritikk av den enorme troen på vitenskap.

– Det blir ikke alltid sett i sammenheng?

– Nei. Jeg så det i sammenheng fordi jeg kom fra Hans Skjervheim, sier Sørbø, som har gitt ut biografi om tenkeren.

– Når Skjervheim tenker gjennom forholdet mellom samfunn og vitenskap, så er det nettopp Kierkegaard han griper til.

Fanatisk frisinn

Søren Kierkegaards metode var blant annet å undersøke doxa: de vedtatte sannhetene ingen skulle stille spørsmål ved – som idealet om en åpen kirke.

Sørbø viser til at det skjuler seg et paradoks i idealet, det Hans Skjervheim kalte det liberale dilemma: Hvis det liberale er det eneste tillatte, blir det illiberalt. Eller for å si det med Sørbøs eksempel, slik en SMS-innsender på et debattprogram formulerte det: «Vi vil ha ei åpen og tolerant kjerke. Få de konservative ut!».

– Det er nettopp det liberale dilemma som viser seg i debatten om statskirka. Det er en sterk sanksjon å bli stemplet som reaksjonær, sier Sørbø.

Han mener de liberales makt blir usynlig:

– Hele terminologien rundt en åpen og inkluderende folkekirke tilslører maktforhold – mens alle ser motparten, de konservative, sin maktposisjon.

– Men vi vet jo at det finnes for eksempel homofile i kirka, og krefter som ikke vil at de homofile skal være der, eller komme i posisjon. Er det ikke sant at institusjonen kan trenge en styrende hånd?

– Jeg er glad for å få det spørsmålet, for det jeg argumenterer for er autonomi: Hvis kirkas vurdering skal ha noen verdi, må den vurderingen være gjort i frihet. Jeg forstå godt de som er utålmodige. Men hvis kirka skal skifte syn i et stort spørsmål vil det miste troverdighet dersom det er diktert utenfra.

Taler for de tause

Folkekirke kan, i all sin inkludering, implisere at folket er kristent.

– Det fine med begrepet folkekirke – og det har jeg stor sympati for – er at folk ikke skal kastes ut eller utestenges. Men det er problematisk når noen påstår å representere folket. Det er en maktposisjon, sier Sørbø.

Og vil man ha makt, kan en taus masse være riktig praktisk.

I den offisielle kristendommen er det helt underordna om individene har bevissthet om at de er kristne, «ja, faktisk kan det nesten synast som det er ein fordel om dei ikkje lagar for mykje bryderi om det spørsmålet», skriver Sørbø i boka.

– Hovedfienden til presteskapet var lenge haugianerne, som hadde høy bevissthet om sin kristendom, og som brukte det i opposisjon til presteskapet. Det er interessant at den åpne og inkluderende folkekirka har dette som forhistorie. De har nettopp sluppet Hans-Nielsen Hauge ut av fengsel. Den ideelle kristne i folkekirka er, litt stygt sagt, noen som bare døpes og begraves i kirka, ikke den aktive kristne – som de som sitter i menighetsrådet.

Et eksempel på dette i dag mener Sørbø å finne hos Trygve Wyller, dekan ved det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

– Han har sagt at staten må styre kirka, for å unngå indre kirkelig maktbruk. Når han, prest og prestelærer, sier at man må unngå aktive kristnes påvirkning, hva slags selvforståelse har han da? Nettopp det å være representant for de tause, sier Sørbø.

Men, argumenterer han, de tause er nettopp det: tause – og kan ikke tas til inntekt for ett syn.

Argumenter, ikke moral

– Tidligere lå spørsmålet om statskirke ryddigere langs venstre-høyreaksen?

– Ja, det er interessant å se det tilbake til Georg Brandes' tid: da var det fritenkere og de lengst ute til venstre som var motstandere av statskirka. I dag er det sosialdemokratene, og sentrumsalliansen er for statskirka.

– Jeg skriver ikke på grunn av et saksengasjement, men for å analysere argumentene. Kierkegaards polemiske kampskrift har litterær interesse uansett hva du mener om det – og under den enorme polemiske kraften er det noen gyldige prinsipper å ta vare på. Jeg synes det er en lite prinsipiell debatt på begge sider, man spør seg hva man kan få mest ut av politisk eller økonomisk.

– Foregår debatten på et moralsk nivå i dag?

– Ja. Og det er en del av det doksiske: «Er du gal? Er du mot åpenhet?», illustrerer Sørbø.

– Da er det umulig å si nei – uten å ha Kierkegaard i ryggen. Jeg skal ikke foreskrive hva noen vil mene, men vil hjelpe folk til å tenke friere over dette, for det er et viktig spørsmål.