De siste årene har det kommet flere bøker av journalister som følger personer eller miljøer for så å skrive om det.

En av disse, den ikke helt ukjente «Bokhandleren i Kabul», endte i går i Forliksrådet, der Åsne Seierstad og Turaj Rais møttes. Turaj Rais representerer faren, Shah Muhammad Rais, som ikke har fått visum til Norge. De ble enige om å møtes igjen om tre måneder. Bokhandleren og familien krever beklagelse og økonomisk oppreisning.

– Nå skal vi gå hver til vårt, og tenke videre ut fra det som kom fram på møtet i dag, sier Åsne Seierstad.

Karianne Bjellås Gilje, redaktør i sakprosatidsskriftet Prosa, mener bokbransjen også må tenke videre:

– Hvis vi får flere bøker der journalister følger miljøer enten ute i verden eller her hjemme, trenger vi mer diskusjon om kildebruken innen litterær journalistikk: etiske retningslinjer rundt bruk av muntlige kilder og egen erfaring og tolkning.

Bjellås Gilje mener det finnes rom for flere gode litterær-journalistiske bokprosjekter i Norge, og at det er urimelig å underlegge slike bøker samme strenge krav til dokumentasjon, etterprøvbarhet og kildebruk som gjelder innen for eksempel sosialantropologisk forskning.

– Men retningslinjer à la journalistenes Vær Varsom-plakat kunne vært til hjelp for både forlag og forfattere, sier hun.

Metoder

Advokat Per Danielsen, som representerer Shah Muhammad Rais, anklaget i går Åsne Seierstad for å bruke «Se & Hør-metoder»: Han mener forfatteren har seilt under falskt flagg i forbindelse forarbeidet til boka «Bokhandleren i Kabul».

– Det er en underlig påstand fire år etter at boka kom ut, sier Åsne Seierstad.

– Vi hadde møter med familien om boka i forkant, og alt de sa ble oversatt til meg. Jeg har brukt klassiske journalistiske metoder. Det er ikke jeg som har oppfunnet den litterære journalistikken, sier Seierstad.

– Journalister har Vær Varsom-plakaten å støtte seg på, hva hadde du å støtte deg på i arbeidet med boka?

– I tillegg til Vær Varsom-plakaten, min egen integritet og eget instinkt. Det som driver meg er ønsket om å forstå noe. Da ideen til boka kom til meg, tenkte jeg at dette var viktig for å virkelig forstå og forklare det afghanske samfunnet. Krigen mot Taliban handler også om kvinners kår, og for å forstå hvordan afghanske kvinner har det, er det nødvendig å bruke tid sammen med dem, sier hun.

Åsne Seierstads forlegger Anders Heger i Cappelen mener dette er problemer man må ta stilling til hele tiden.

– Det verken begynner eller slutter med denne saken. Problemstillingen er så gammel som dokumentarismen selv.

Forskningsetikk

– Det er klare paralleller til forskningsetikken her. Seierstads metoder reiser spørsmål som ligner de antropologer og sosiologer møter når de er på feltarbeid, sier Hilde Wisløff Nagell, sekretariatsleder i Forskningsetiske Komiteer.

Hun beskriver dilemmaet mellom å være ærlig om sitt eget forskningsprosjekt og behovet for nødvendig informasjon:

– Det kan være informasjon som de som observeres ikke vet at de gir, sier hun.

Wisløff Nagell peker på at de etiske vurderingene innen journalistikken skiller seg fra de som gjelder i forskningens verden.

– Innen journalistikken kan det forsvares å gå «under cover» hvis det er for å avdekke alvorlig samfunnsproblemer. Innen forskningen er det mye strengere krav, sier hun.

Også når det gjelder anonymisering er reglene strenge i forskningens verden.

– Det er et paradoks at det stilles strengere krav til forskere, som stort sett er gode på metode og etikk, enn til andre aktører, mener hun.