Tirsdag 10. mai 2005
Nederst ved bordet
– Denne prisen er helt spesiell for meg, sier forfatter Dag Skogheim og kvitrer i vei. I går fikk han LOs kulturpris.– Denne prisen er helt spesiell for meg, sier forfatter Dag Skogheim og kvitrer i vei. I går fikk han LOs kulturpris.

Gjennom et langt forfatterskap har Dag Skogheim fått en lang rekke priser. Akkurat LOs kulturpris er likevel spesiell.– Det at Norges største organisasjon vil gi prisen til meg, er betydningsfylt. Ikke minst fordi en del av alle disse 850.000 medlemmene er fagkyndige innen litteratur og kunst. Jeg er ganske sikker på at det er de, og jeg vet at det var enstemmig, som har kommet til at jeg skal få kulturprisen. Dette er ingen takk for hva som helst, men en faglig ytelse, sier han og begir seg ut i en lengre utgreiing om den grafiske kunsten. På kantHan har snart bursdag, Skogheim kom til verden og til Helgelandskysten 17 . mai 1928. Det har blitt mange bøker siden han i 1970 debuterte med diktsamlingen «Gagns menneske», med skarpt innsideskyts mot forhold i skolen. På grunn av en barndom med tuberkolose, tok han gymnaset gjennom korrespondanseskole da han var 26 år. Læreryrket var ikke noe kall, men en relativt kort utdannelse til rask jobb. Han endte i opposisjon.– Jeg hadde ingen erfaring fra skolen, og kom på tvers i systemet, blant annet fordi jeg måtte notere elevenes adferd og orden. Hva er det for no' jævla tull, da tar man jo ikke hensyn til den enkelte elevs bakgrunn, raser Skogheim.– Jeg gjorde opprør og ga meg faen i det, jeg noterte ikke om noen hadde glemt bøker. Det kan det nemlig være skjellig grunn til, om far eller mor er på nattarbeid. Jeg kom på kant med selve systemet, og det sier seg selv at jeg kom på kant med noen av – ikke svært få heller – av mine kolleger.Mange har satt pris på nettopp det. For ikke lenge siden ble forfatteren kontaktet av Uteseksjonen i Bergen, som ville bruke to av diktene fra Skogheims debut.– Det er fint med slike tilbakemeldinger! De på gata, som har bruk for diktene, skal selvfølgelig få bruke dem!– Forfatterskapet ditt preges jo mest av alt av samfunnsengasjement …Jeg rekker knapt å stille spørsmålet før Skogheim tar stafettpinnen:– Ja, det interesserer meg som har med menneskenes liv og adferd å gjøre. For det første; sykdom og invaliditet. Det høres ikke akkurat innbydende ut, men la dem være pokker så uinteresserte. For meg har dette konstituert min egen kunstneriske virksomhet. VirkeligSkogheim fikk tuberkulose under krigen, og mange av bøkene hans er en konsekvens av dette. Han var i isolat fra han var 14 til 25 år. – Der var nok av arroganse og elendighet, men jeg så også hvor jævla bra mennesket er, som kan settte seg til motverge og kjempe mot de urettferdige omgivelsene. Mange ga opp, men kampen for ens egen personlige integritet i en slik situasjon er fantastisk.Skogheims andre hovedtema, invaliditet, har sprunget ut av det samme.– Jeg har bokstavelig talt delt seng med invalidiserte mennesker fra industrilivet. Fordi jeg har sett mennesker bli ødelagt, kan jeg ta inn egen bagrunn og et konglomerat av erfaringer direkte. Min egen farmor var en av de første anleggskokkene i Sulitjelma. Hva faen var egentlig dette livet?Ønsket om å formidle industri og invaliditet kunstnerisk ble til flere romaner, og de samme erfaringene og undringene har Skogheim brukt for å dekke tematikk knyttet til krigen.– Jeg har aldri vært interessert i soldatenes drap ved fronten, men jeg har møtt mennesker som var totalinvalidisert på grunn av krig, sier han. Den siste delen av forfatterskapet har å gjøre med omtale av nær og fjern fortid. – Folkeminner er for meg mer enn rariteter, men dreier seg om den muntlige kunst. Fordi mine unge år var så ensidig preget av invaliditet og sykdom, hadde jeg uendelig med tid til å høre hvordan en muntlig kunstform faktisk utarter seg. De jeg var omgitt av hadde funnet en stilisert form for å fortelle sine liv. Det kunne jeg bruke, jeg tapper hele tiden av virkelige kilder, sier Skogheim.TarveligSkogheim meldte seg inn i Human-Etisk Forbund i 1967, og snart var han medlem av styret.– Jeg har sett altfor mye av hvordan man behandler syke mennesker og lukker dem inne på institusjoner preget av kristenterror. Der lå dødssyke mennesker, men andaktene skulle holdes og dørene skulle opp. Dette har formet mine holdninger til det etiske, sier han.Skogheim er stolt av å ha lagt grunnlaget for en alternativ læringsplan i skolen. Ikke overraskende er han sterkt kritisk til det nye KRL-faget. Som humanetiker holder han fremdeles foredrag og holder seg aktiv i kampen for en sekularisert skole. De invalide, de ikke-kristne, de fattige – noen vil si det er helt naturlig at han også har befattet seg med kvinnehistorie.– Ja, mesteparten av mitt liv har jeg jo levd i en kvinneverden. Min far var i tysk fangeskap, mens jeg var omgitt av min mormor og alt. I alle disse årene på institusjon, ble jeg kjent med hvilke praktfulle mennesker som blir sykepleiere. Som min fru. Jeg høyakter standen, dette er bra folk! Og vaskekonene, og de som arbeidet med maten. Det var kvinnene som gjorde alt. Og nå ser vi at kvinneyrkene skal kjempe for sin eksistens, det er opprørende å se en politikk som gir mannssamfunnet mulighet til fortsatt diskriminering. En kan bli fristet til å hente litt av hvert fra veggen for å slåss for det der, sier han i en rasende fart.– Du har hatt et langt forfatterskap, men viser engasjement nok til å fortsette lenge?– Ja, mine livserfaringer er så dypt rotet i uretten mot grupper og enkeltmennesker. De som ikke engasjeres av dette, kan bare gå hjem og legge seg. De som gjør arbeidet skal premieres. Jeg ser denne uretten hver dag, hører om den. Dette bringer meg tilbake til utgangspunktet, som er nederst ved bordet, sier Dag Skogheim og forklarer at nederst ved bordet er du ikke synlig, du blir ikke hørt. Utgangspunktet forutsetter at du skaffer deg redskaper til bruk i livskampen. – I dette ligger det en anklage mot dem som ikke ser at de må innnta en holdning som ikke bare opprettholder urettferdigheten. Når du starter nederst ved bordet, ser du hvor dårlig alt fungerer og hvor forkvaklet allting er. Du må inn på scenen noen ganger og regissere. Hvis du kvier deg, vel da kjenner du ikke samfunnet rundt deg. Jeg synes det er tarvelig.@sitat:«Jeg gjorde opprør og ga meg faen i det»@

Gjennom et langt forfatterskap har Dag Skogheim fått en lang rekke priser. Akkurat LOs kulturpris er likevel spesiell.– Det at Norges største organisasjon vil gi prisen til meg, er betydningsfylt. Ikke minst fordi en del av alle disse 850.000 medlemmene er fagkyndige innen litteratur og kunst. Jeg er ganske sikker på at det er
de, og jeg vet at det var enstemmig, som har kommet til at jeg skal få kulturprisen. Dette er ingen takk for hva som helst, men en faglig ytelse, sier han og begir seg ut i en lengre utgreiing om den grafiske kunsten.
På kantHan har snart bursdag, Skogheim kom til verden og til Helgelandskysten 17 . mai 1928. Det har blitt mange bøker siden han i 1970 debuterte med diktsamlingen «Gagns menneske», med skarpt innsideskyts mot forhold i skolen. På grunn av en barndom med tuberkolose, tok han gymnaset gjennom korrespondanseskole da han var 26 år. Læreryrket var ikke noe kall, men en relativt kort utdannelse til rask jobb. Han endte i opposisjon.– Jeg hadde ingen erfaring fra skolen, og kom på tvers i systemet, blant annet fordi jeg måtte notere elevenes adferd og orden. Hva er det for no' jævla tull, da tar man jo ikke hensyn til den enkelte elevs bakgrunn, raser Skogheim.– Jeg gjorde opprør og ga meg faen i det, jeg noterte ikke om noen hadde glemt bøker. Det kan det nemlig være skjellig grunn til, om far eller mor er på nattarbeid. Jeg kom på kant med selve systemet, og det sier seg selv at jeg kom på kant med noen av – ikke svært få heller – av mine kolleger.Mange har satt pris på nettopp det. For ikke lenge siden ble forfatteren kontaktet av Uteseksjonen i Bergen, som ville bruke to av diktene fra Skogheims debut.– Det er fint med slike tilbakemeldinger! De på gata, som har bruk for diktene, skal selvfølgelig få bruke dem!
– Forfatterskapet ditt preges jo mest av alt av samfunnsengasjement …Jeg rekker knapt å stille spørsmålet før Skogheim tar stafettpinnen:– Ja, det interesserer meg som har med menneskenes liv og adferd å gjøre. For det første; sykdom og invaliditet. Det høres ikke akkurat innbydende ut, men la dem være pokker så uinteresserte. For meg har dette konstituert min egen kunstneriske virksomhet.
VirkeligSkogheim fikk tuberkulose under krigen, og mange av bøkene hans er en konsekvens av dette. Han var i isolat fra han var 14 til 25 år. – Der var nok av arroganse og elendighet, men jeg så også hvor jævla bra mennesket er, som kan settte seg til motverge og kjempe mot de urettferdige omgivelsene. Mange ga opp, men kampen for ens egen personlige integritet i en slik situasjon er fantastisk.Skogheims andre hovedtema, invaliditet, har sprunget ut av det samme.– Jeg har bokstavelig talt delt seng med invalidiserte mennesker fra industrilivet. Fordi jeg har sett mennesker bli ødelagt, kan jeg ta inn egen bagrunn og et konglomerat av erfaringer direkte. Min egen farmor var en av de første anleggskokkene i Sulitjelma. Hva faen var egentlig dette livet?Ønsket om å formidle industri og invaliditet kunstnerisk ble til flere romaner, og de samme erfaringene og undringene har Skogheim brukt for å dekke tematikk knyttet til krigen.– Jeg har aldri vært interessert i soldatenes drap ved fronten, men jeg har møtt mennesker som var totalinvalidisert på grunn av krig, sier han. Den siste delen av forfatterskapet har å gjøre med omtale av nær og fjern fortid. – Folkeminner er for meg mer enn rariteter, men dreier seg om den muntlige kunst. Fordi mine unge år var så ensidig preget av invaliditet og sykdom, hadde jeg uendelig med tid til å høre hvordan en muntlig kunstform faktisk utarter seg. De jeg var omgitt av hadde funnet en stilisert form for å fortelle sine liv. Det kunne jeg bruke, jeg tapper hele tiden av virkelige kilder, sier Skogheim.
TarveligSkogheim meldte seg inn i Human-Etisk Forbund i 1967, og snart var han medlem av styret.– Jeg har sett altfor mye av hvordan man behandler syke mennesker og lukker dem inne på institusjoner preget av kristenterror. Der lå dødssyke mennesker, men andaktene skulle holdes og dørene skulle opp. Dette har formet mine holdninger til det etiske, sier han.Skogheim er stolt av å ha lagt grunnlaget for en alternativ læringsplan i skolen. Ikke overraskende er han sterkt kritisk til det nye KRL-faget. Som humanetiker holder han fremdeles foredrag og holder seg aktiv i kampen for en sekularisert skole. De invalide, de ikke-kristne, de fattige – noen vil si det er helt naturlig at han også har befattet seg med kvinnehistorie.– Ja, mesteparten av mitt liv har jeg jo levd i en kvinneverden. Min far var i tysk fangeskap, mens jeg var omgitt av min mormor og alt. I alle disse årene på institusjon, ble jeg kjent med hvilke praktfulle mennesker som blir sykepleiere. Som min fru. Jeg høyakter standen, dette er bra folk! Og vaskekonene, og de som arbeidet med maten. Det var kvinnene som gjorde alt. Og nå ser vi at kvinneyrkene skal kjempe for sin eksistens, det er opprørende å se en politikk som gir mannssamfunnet mulighet til fortsatt diskriminering. En kan bli fristet til å hente litt av hvert fra veggen for å slåss for det der, sier han i en rasende fart.
– Du har hatt et langt forfatterskap, men viser engasjement nok til å fortsette lenge?– Ja, mine livserfaringer er så dypt rotet i uretten mot grupper og enkeltmennesker. De som ikke engasjeres av dette, kan bare gå hjem og legge seg. De som gjør arbeidet skal premieres. Jeg ser denne uretten hver dag, hører om den. Dette bringer meg tilbake til utgangspunktet, som er nederst ved bordet, sier Dag Skogheim og forklarer at nederst ved bordet er du ikke synlig, du blir ikke hørt. Utgangspunktet forutsetter at du skaffer deg redskaper til bruk i livskampen. – I dette ligger det en anklage mot dem som ikke ser at de må innnta en holdning som ikke bare opprettholder urettferdigheten. Når du starter nederst ved bordet, ser du hvor dårlig alt fungerer og hvor forkvaklet allting er. Du må inn på scenen noen ganger og regissere. Hvis du kvier deg, vel da kjenner du ikke samfunnet rundt deg. Jeg synes det er tarvelig.@sitat:«Jeg gjorde opprør og ga meg faen i det»@


Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24
Lørdag 28. mai 2016
Juss og litteratur­vitenskap må være noe av det vanskeligste å få noe akademisk interessant ut av, mener ekspert på tverr­faglighet Silje Aambø Langvatn.
Fredag 27. mai 2016
Raljerende, tendensiøst og tåkeleggende. Kritikken mot et forskningsprosjekt om juss og litteratur er bitende.
Torsdag 26. mai 2016
Norske barne- og ungdomsbøker taper i kampen mot oversatt litteratur. Forfatter Sigbjørn Mostue er bekymret og ønsker seg et bransjeutvalg som kan styrke ungdoms­romanen.
Onsdag 25. mai 2016
Tegner Finn Graff fnyser av kravet om at Thomas Knarvik må beklage sin tegning av den svenske politikeren Ali Esbati.
Tirsdag 24. mai 2016
Kulturdepartementets gaveordning har snart brukt opp hele årets ramme på 45 millioner kroner. Samtidig er det usikkert om ordningen utløser mer private penger slik den er tenkt.
Mandag 23. mai 2016
Det er vanskelig å kombinere post­moderne teori med samfunnskritikk, mener filosof Jon Hellesnes.
Lørdag 21. mai 2016
I mars sluttet Posten med å levere post på lørdager. Nå konkurrerer selskapet om å få dele ut lørdags­aviser i grisgrendte strøk.
Fredag 20. mai 2016
Aftenposten skal nå la datamaskiner spesialtilpasse forsida til deg. Men sjefredaktøren lover at det bare betyr fordeler for leseren og for samfunnet.
Torsdag 19. mai 2016
Svensk Schibsted-sjef går i strupen på NRK for bruk av Facebook. – På sikt kan det være direkte skadelig for NRKs kommersielle konkurrenter, advarer Ehsan Fadakar.
Onsdag 18. mai 2016
Postmoderne tankegods ble brukt til å ta et oppgjør med den norske venstresida på 1980- og 90-tallet, mener Bjarne Riiser Gundersen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk