Den engelske forfatteren Virginia Woolf sa i sin tid at det var først ved fylte 40 år – og den fantastiske romanen «Til fyret» – at hun fant fram til en form for prosa hun opplevde som sin egen. Hun fant sin stemme.

For den amerikanske poeten Allen Ginsberg var alderen 29 år, datoen 25. august og årstallet 1955, da han – i ei leilighet i Montgomery Street i San Francisco – opplevde mer eller mindre det samme. Litt alene og veldig ensom sitter han med penn i hånd og tenker (allerede!) på svunnen tid og gamle venner, forlatte skjebner, før han så lener han seg over journalen sin og skriver: «I saw the best mind angelheaded hipsters damned.»

Hvorfor gjorde han det? Hvorfor ble det sånn?

Naomi

Det er Bill Mortons nye biografi om Ginsberg (foreløpig bare i engelsk utgave: «I Celebrate Myself – The Somewhat Private Life of Allen Ginsberg») som fordrer spørsmålet, da den, som alle forfatterbiografier, ikke kan annet enn se kunsten som en forlengelse av livet, se Ginsbergs kunst som et resultat av Ginsbergs liv, skjønne hvorfor og hvordan og hvorfor akkurat han endte opp med å skrive «Hyl» («Howl») i ei shabby leilighet i San Francisco midt på 1950-tallet.

I så måte er det første (foruten fødselen, åpenbart) som skal spille en formativ rolle for Ginsberg lidelseshistorien til mora hans, Naomi Ginsberg. Hun het Naomi Levy for hun måtte Luis Ginsberg – faren til Allen Ginsberg – og hun opplevde sitt første nervøse sammenbrudd allerede i det første året av ekteskapet.

Naomi Ginsbergs sinnslidelser ble etter hvert så store at hun avviste samtlige familiemedlemmer utenom «gullgutten» Allen (inkludert ektemannen og sønnen Eugene). Det ble selvsagt en veldig byrde for unge Allen, og skulle toppe seg år senere da han, som eneste familiemedlem Naomi stolte på, måtte skrive under papirene for å få henne lobotomert.

Skam, tilkortkommenhet, mangel på kjærlighet, ensomhet, homoseksualitet – eksistensielle og lyriske tematikker som Ginsberg livet gjennom forsto (også) gjennom moren sin.

Homse

For mange er Allen Ginsberg en av de store homoseksuelle poetene. En som ikke skammet seg over legningen sin, men agerte fritt, som det heter. Så er ikke tilfelle, forteller Morton. Homoseksualitet var, på amerikansk 40-tall, i mange kretser ansett for å være en sykdom, og Allen Ginsberg trodde at han var syk da han først følte seksuelt begjær etter menn. Han tvang seg til å gå ut med kvinner (på et punkt fridde han også til sin utvalgte), samtidig som han lengtet etter – og etter hvert fikk – psykoanalytisk hjelp, slik at han kunne bli «frisk», bli streit – og med det, regnet han med, lykkelig.

Det var ikke før langt ut på 50-tallet at han åpent uttrykte sin homoseksualitet (så sent som i 1954 svarte han blankt nei på spørsmål fra poeten William Carlos Williams om han var homse).

Undertrykkelse, mislykkethet, galskap, lidelse, ensomhet og (igjen) mangel på kjærlighet – tematikker som på lignende vis fant veien inn i hjernen og (etter hvert) lyrikken til Ginsberg. Og det er først når han er bedre forsont med en homoseksuell legning at han klarer å nærme seg sitt litterære uttrykk.

Kollegialt

Det fantes selvsagt flere litterære innflytelser i Allen Ginsbergs ungdomsår, de såkalte formative årene. En av disse var allerede nevnte William Carlos Williams. Etter å ha lest diktene til Williams ble Ginsberg etterhvert kjent med ham og ba ham om råd. Williams ba Ginsberg om å skrive mer som folk snakker, framfor fylle tradisjonelle former med like tradisjonelle strofer. Ginsberg tok, som en konsekvens, noen utdrag fra journalene sine, skrevet som prosa, satte dem opp som dikt og viste dem til Williams. «Her har du det!» jublet den eldre poeten.

Som følge av det utviklet Ginsberg en vane, eller teknikk om du vil, som gikk på at han stadig saumfarte journalene sine på jakt etter prosa han kunne «brekke om» til poesi. Det tok en stund før han ble overbevist om at dette var veien å gå, men Williams' entusiasme hjalp langt på vei.

En annens meninger og råd som var viktig for Ginsberg, var Jack Kerouacs. Ginsberg nærmest forgudet Kerouacs talent og arbeider, og tok det svært alvorlig når Kerouac rådet ham til å forsøke å lage tidslommer av diktene sine. «Alt som til enhver tid skjer rundt deg, der har du det perfekte diktet ditt,» sa Kerouac.

En tredje innflytelse på denne tida, om enn indirekte, var Neal Cassady. Cassady var ingen forfatter per se, men i 1950 skrev han et langt brev, adressert til Kerouac, som siden ble kalt Joan Anderson-brevet, og hvis hals-over-hode fortellerstil, samt blanding av handlingsreferat og biografisme, overrumplet og inspirerte Ginsberg. Uten å vite hvordan, skjønte han at dette var veien å gå.

Så altså: dagligtale, tidslommer, energi, fart, biografi – etter gode råd fra venner og kjente.

Forløsning

Pluss på en konstant «outsider»-følelse (kronet av et åtte måneder langt opphold på mentalsykehus), samt en like konstant vilje til og lengsel etter berømmelse (som eksempelvis fikk Ginsberg til å skrive et brev til daværende president Bill Clinton, bare to dager før han, Ginsberg, døde, hvor han forklarte at han var blitt dødelig syk, så hvis presidenten ønsket å gi ham en medalje for hans prestasjoner var det knapt med tid), så aner vi kanskje noe av den indre stormen som høyst sannsynlig har herjet Allen Ginsberg alle årene han levde.

Men kanskje særlig i unge år. Da han fortsatt var uoppdaget, ikke utgitt, ikke «plassert», om ikke annet, i det amerikanske litterære landskapet. Uten noe sted å henge hatten, med andre ord. Ikke en kjæreste engang.

Før 1955 altså. Da både kjæresten og det litterære gjennombruddet kommer.

Kjæresten het Peter Orlovsky, diktet «Hyl» (opprinnelig kalt «Strophes» – strofer – men endret til «Hyl» etter forslag fra Kerouac).

Allen Ginsberg satt, som sagt, ensom, deppa og eksistensielt frynsete (som alltid) i ei kald leilighet i San Francisco i 1955 og tenkte på gamle dager, forsvunne venner, umulige liv og skrev linja «I saw the best mind angelheaded hipsters damned» i journalen. Denne linja åpnet så opp for den første linja i diktet «Hyl», som noen sikkert kan utenat der ute, og som går: «I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked,/ dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix […]»

Han sendte diktet til Kerouac og sa at det først og fremst var en stiløvelse, antagelig uleselig for folk som ikke kjente ham personlig. Skal vi si at han tok feil?

Derfra

Og med det var han på plass, var han på vei, mot posisjonen som poet av noe så sjeldent som internasjonal rang. Oppmerksomheten han siden opplevde, berømmelsen, omgjorde ham (i stor grad) til det han alltid ønsket å være: en kamerat, en elsker, en underkastet, en underkaster – det ble lettere å leve med seg selv, og med det: lettere å leve.

Men ikke dermed sagt lett å leve. Leser du diktene hans, eller Morgans biografi, ser du at det verken er eller var tilfelle. «Hyl» eller ikke «Hyl».