Monika Fagerholm har opp gjennom åra, siden debuten i 1987, fått deler av svensk og finsk presse til å framholde henne som en innovatør innen svensk prosa; en fornyer! Et kraftsentrum! Så også etter hennes hittil siste roman, «Den amerikanske jenta».

Men denne journalisten må innrømme – også i møte med forfatteren – at han opplever boka som sjeldent ugjennomtrengelig, at det var litt som å lese Joyces «Finnegans Wake», sier han først, da jeg etter firehundre sider fortsatt ikke hadde kommet meg «inn i romanen», fortsatt ikke forstått den.

Håpet er, med korta på bordet, at Fagerholm kanskje skal gi en liten ABC til «Den amerikanske jenta», men så skjer ikke.

– Nå blir jeg irritert, sier hun.

– Jeg har ikke funnet på et vanskelig språk bare for å være vanskelig.

– Det tror jeg heller ikke, men det hender jo, når man ikke forstår musikken, at man blir mer opptatt av instrumentene enn ellers …

– Jaha … Men man kan godt lære seg å lese noter og studere hvordan et musikkstykke er oppbygd, uten at man dermed vil fatte hva musikken gjør med deg. Det er det jeg innbefatter meg med i bøkene mine. Eller i det minste: Hva man kan gjøre med litteraturen.

Form/innhold

Og i så måte er «Den amerikanske jenta» Monika Fagerholms tapning av thrillersjangeren, sier Monika Fagerholm.

– Jeg ville på mitt eget vis skrive en thriller hvor poenget var å finne en form som gir samme opplevelse som innholdet.

Det skal altså ikke bare stå «nærhet» på arket, man skal oppleve nærhet gjennom formen.

– Jeg vil ikke fortelle på «og så skjedde det, og så skjedde det»-måten. Det skal være som å gå inn i en skog: Man må vente og se hvor man ender opp. Jeg ville nå det punkt hvor leseren av boken går inn i den samme erfarenheten som meg. Det er nok til syvende og sist et spørsmål om hvordan vi kommuniserer.

Hvorpå vi ler en skvett.

Det kommer seg nå.

Lek

Vi begynner å snakke om lek, kontra virkelighet. Fordi lek er et veldig viktig – og gjennomgående – element i boka. Romanens to hovedpersoner (men her er det mange om beinet) Doris og Sandra leker hele tiden. Leker når de skal fortelle hverandre om seg selv. Leker når de skal finne ut av det mystiske dødsfallet til den amerikanske jenta. Leker for å kunne fortelle. Leker for å kunne nærme seg noe så skummelt som et dødsfall.

– Men leken oppretter en parallell verden, som i sin avgrensning kan være både tragisk og farlig. For når det kun er lekens fiksjon som fins, så er man også prisgitt denne fiksjonen. Den kan riktignok ha en terapeutisk funksjon, da man kanskje gjennom lek får sagt til andre det man ellers ikke tør si.

Man blir kanskje ikke ferdig med ting, i en katarsisk forstand, men de får en slags avslutning.

Verden

Monika Fagerholm tegner en liten sirkel i lufta.

Og journalisten spør om hun virkelig opplever en mytologisert verdensforståelse som rådende for vår tid.

– Ja, denne måten å forstå samfunnet på er sterkt i dag, og blir stadig sterkere. Vi bombarderes med fiksjoner fra alle hold: Radio, tv, bøker, bøker, bøker – men alt forteller den samme historien, og som vi [som hører, leser og ser] etter hvert putter våre egne erfaringer inn i.

Forstår livene våre gjennom, altså. Kanskje til og med: former livene våre etter. Reduserer verden til disse fattige fiksjonenes størrelse. Som er farlig, mener Monika Fagerholm.

– Det går i ulike typer mønsterfiksjoner: Hva er et lykkelig liv? Hva er kjærlighet? Hva er samliv og samlivsrelasjoner? Som alle sammen ligner en popsang. Men litteraturen og kunsten kan problematisere denne verdensforståelsen, vise verden som større, som noe større.

– Men lever vi ikke livene våre utfra forventninger basert på tidligere livs erfaringer, og er på den måten liksom låst fast i det «mytologiske»? Eller: Hvordan kjenner vi igjen det uhørte?

– Det er et godt spørsmål. Jeg vet ikke. Men jeg tror det er mer snakk om å bygge opp en beredskap for det uhørte, for det andre, i bøkene mine – og kunsten generelt.

– Og det er fordi denne beredskapen er for dårlig i enkelte av romankarakterene dine at det ender tragisk for dem?

– Ja, just det. De forstår verden gjennom lek, og leken har gjort verden minimal.

Musikk

Leken henger sammen med musikken, som igjen henger sammen med det mytologiske, fortsetter Fagerholm.

– Jeg anvender ulike slags melodier i oppbygningen av romanen. For eksempel gamle ballader. Som kan være voldsomme og brutale. Jeg ville undersøke hvordan et lovbrudd blir gjenfortalt og gjenfortalt og etter hvert forandrer seg til myte i folks bevissthet. Historier som fascinerer i det uendelige, men ikke på grunn av karakterene i den. Det er ingen som har spurt meg hvem den amerikanske jenta egentlig er, fordi ingen bryr seg. Hvem hun er forandrer ingenting.

Men historien om henne forandrer alt. Særlig for Sandra og Doris. Men at alt forandres, påvirker – som kjent – alle.

Eller man kan si det sånn: Boka begynner slik: «Her begynner musikken». Og slutter (før to kursiverte prologer): «Her dør musikken».

Så enkelt er det altså.