– Tusen takk! Dette er første gang innbyggerne får tilgang til friskt vann!

Dette var responsen fra distriktsguvernøren Hati Sayed Abrar, da norske styrker tirsdag åpnet en ny brønn i en liten landsby utenfor Kholm i Nord-Afghanistan.

Forsvarsnett melder at gleden over den nye brønnen var stor blant lokalbefolkningen. Brønnen er én av totalt ni brønner i Kholm-området som finansieres av norske penger.

Men samtidig som Norge bruker midler til å åpne nye brønner i Afghanistan, viser det seg at norske bistandskroner sponser et omstridt fond i Verdensbanken som aktivt fremmer vannprivatisering nettopp i Afghanistan: Siden 1999 har Norge finansiert det lite kjente fondet Public-Private Infrastructure Advisory Facility (PPIAF), som blant annet står bak et millionprosjekt som skal privatisere vannforsyningen i Kabul.

Norsk støtte

PPIAF ble opprettet i 1999 etter initiativ fra Storbritannia og Verdensbanken, og har som uttalt mål å «utrydde fattigdom og oppnå bærekraftig utvikling gjennom privatisering av infrastruktur».

Norge har gitt øremerkede midler til PPIAF siden 1999 gjennom Norwegian Trust Fund for Private Sector and Infrastructure (NTF-PSI).

Fra 1999 til 2005 har Norge støttet fondet med 2,1 millioner dollar, altså rundt 12,8 millioner kroner.

Fondet jobber innenfor vann-, energi-, telekommunikasjons- og transportsektoren. Mellom 18 og 22 prosent av PPIAFs midler har blitt brukt til prosjekter i vannsektoren, og siden 1999 har fondet sponset arbeid som fremmer vannprivatisering i ulike former i til sammen 37 land.

I Afghanistan gjennomførte PPIAF en studie i 2004 som undersøkte hva slags rolle private aktører kunne spille i landets vannforsyning. Fondet ga den afghanske regjeringen anbefalinger om hva slags modell den burde velge, og to år senere godkjente Verdensbanken et prosjekt med en verdi på rundt 250 millioner kroner, der målet blant annet er å kommersialisere vannforsyningssystemet i Kabul. PPIAF stiller også med konsulenter til selve gjennomføringen av prosessen.

«konsensusbygging»

– Dette fondets arbeid går først og fremst ut på å betale konsulenter for å komme med råd om hvordan privatiseringen skal gjennomføres, sier Andrew Preston, daglig leder i Foreningen for internasjonale vannstudier (Fivas) til Klassekampen.

Fivas og organisasjonen World Development Movement (WDM) står bak den nye rapporten «Down the drain» om PPIAFs arbeid. I dag arrangerer Fivas seminar om temaet i Oslo (se boks).

– Samtidig driver fondet noe som kanskje er enda mer kontroversielt etter vårt syn – nemlig såkalt «konsensusbygging». Det vil si at konsulenter blir betalt for å overtale skeptikere og motstandere, som fagforeninger og sivilsamfunnet, til å tro at vannprivatisering er bra. Det handler om å kultivere en slags aksept for det som skjer, forklarer Preston.

– Man kan argumentere med at dette er direkte innblanding i demokratiske prosesser i et mottakerland. Når internasjonale konsulenter kommer inn og prøver å påvirke diskusjon omkring privatisering, må man stille spørsmål om i hvilken grad dette er fritt og demokratisk.

Effekt, ikke sum

I tillegg til Norge gir også Japan, Frankrike, Sveits, Sverige og USA penger til PPIAF. Når det gjelder finansieringen, ligger Norge i mellomsjiktet av giverlandene bak PPIAF, mens Storbritannia alene står for 54 prosent av fondets inntekter.

– Slik vi ser det, er det ikke pengestørrelsen som er saken, men påvirkningseffekten disse pengene har. Først og fremst handler dette om å fremme en utdatert ideologi om vannprivatisering, som ifølge en ganske utbredt anerkjennelse ikke har vært vellykket, påpeker Preston.

Over 90 prosent av verdens vannforsyning skjer i statlig regi. Når privatisering av vannforsyning i utviklingsland har vært fremmet av aktører som Verdensbanken, har argumentasjonen vært at det skulle gi flere mennesker tilgang til vann. Resultatet har likevel ofte vært dramatiske økninger i vannavgiften, noe som medfører at fattige snarere mister tilgang på vannet.

– Til og med Verdensbankens interne evaluering har kritisert at Verdensbanken i alt for stor grad har vært for optimistisk når det gjelder vannprivatisering, påpeker Preston.

Fivas mener også at PPIAFs arbeid ofte medfører nye betingelser om vannprivatisering, såkalte tilleggskondisjonaliteter, for mottakerlandene. I Zambia endte flere runder med «konsensusbygging» i PPIAF-regi blant annet med at vannprivatisering ble innlemmet i Verdensbankens såkalte Country Assistance Strategy for Zambia fra 2004. Der heter det at all støtte til Zambia skal være avhengig av reformer i vannsektoren.

– Dette handler med andre ord om samrøring av aktiviteten til PPIAF og øvrige kondisjonaliteter, mener Preston.

– Trekk støtten

Fivas' daglige leder mener at Norge nå bør vurdere sin støtte til PPIAF.

– Vi vil at Norge ser på den norske støtten til vannprivatisering og konsensusbygging i PPIAF, vurderer den, og trekker den, sier Preston.

Han foreslår samtidig at Norge bruker bistand til vannsektoren annerledes, som ved å satse på offentlig vannforsyning i fattige land, for eksempel gjennom å styrke såkalte Public-public partnerships (PUP), altså samarbeid mellom offentlige vannselskaper i nord og sør, eller samarbeid mellom offentlige vannoperatører i sør.

– Vi mener at dette er en mer effektiv bruk av bistandsmidler til vannsektoren, sier Preston.