Syndsbekjennelsen i Den Norske Kirke har gått ut på dato. Den er individualistisk, fremmer en selvfordømmende holdning og er plassert altfor tidlig i gudstjenesten.

Det mener Geir Hansen som er sokneprest i Veldre og Brumunddal menigheter, og som har skrevet notatet «Syndsbekjennelse og liturgisk forberedelseskultur». Kirkerådets Nemnd for Gudstjenesteliv er enig. Nå skal teologer og poeter inviteres til å formulere nye versjoner av syndsbekjennelsen.

Kravet som stilles, er at fellesskapet skal settes i sentrum.

– En syndsbekjennelse som ikke tar opp forholdet til vår neste, bommer, sier Hansen.

Tidligere syntes Kirka det var greit å begynne gudstjenesten med et «Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.»

Hva har endret seg?

Møteplass

– Den gamle gudstjenesten tar utgangspunkt i at det er et skille mellom Gud den opphøyde og det syndige menneske. Så er tanken at dette skillet skal oppheves gjennom det som skjer i gudstjenesten. Det er som om vi skal forsones med Gud, igjen og igjen, sier Hansen.

Han mener en slik holdning overser at Gud og mennesket «allerede er forsonet i Kristus». For ifølge kristne dogmer er Kristus både sant menneske og sann gud.

– Gjennom dåpen og troen er vi forsonet med Gud på godt og ondt. At syndefallet skal dokumenteres i hver gudstjeneste er unødvendig, mener han.

– Er dette uttrykk for at synd er mindre sentralt i kristendomstolkningen nå enn før?

– Nei, men det er forskjell på dogmer og gudstjeneste. Den lutherske kristendommen har en dogmatikk som skal ta vare på kirkens oppfatning. Om det dukker opp måter å oppfatte Gud og mennesker på, som strider med Kirkas lære, vil det bli en dogmatisk diskusjon om det i institusjonen. Men Kirkas gudstjeneste er ikke en arena for rett dogmatikk. Den skal være et sted der den enkelte kan møte Gud, gjenkjenne sitt eget liv og åpne seg for sine medmennesker, sier han.

På frierfot?

Hansen legger ikke skjul på at han tror dagens syndsbekjennelse kan skremme bort kirkegjengere som ikke er sikre i sin tro. Mens han tror budskapet om Guds kjærlighet er åpenbart for dem som allerede tror, mener han det bør kommuniseres tydeligere også til nykommere. Men at omleggingen innebærer populisme, vil han ikke være med på.

– Nei, dette er å ta vår egen tid på alvor. Kirka skal være forankret i tradisjonen, men også i vår samtid, ellers er det ikke en sann kirke. I dag strever mennesker med følelsen av mangel på forankring. En voldsom vekt på atskillelsen mellom menneske og Gud, vil i dag kunne virke lammende på mange, sier Hansen, som mener Kirka må være med på å gi besøkende tillit til at de har en trygg grunn å stå på.

– Vi må tørre å snakke om vår eksistensielle situasjon. I vårt «vellykket-samfunn» kan det være kort vei fra å føle seg vellykket å erfare ensomhet, tomhet og isolasjon. Nemnda vil ta denne eksistensielle problematikken på alvor. Jeg mener vi må ta utgangspunkt i det gode. Deretter kan vi snakke om at det onde også er en trussel, sier han.

Ikke for perfekt

Hansen mener ikke at syndsbekjennelsen skal fjernes. Tvert imot mener han erkjennelsen av det onde er viktig. Her lener han seg på filosofen Arne Johan Vetlesens tanker om ondskap.

– Der ondskapen fornektes som noe som er utenfor oss og som bare finnes i våre fiender, legger man grobunn for onde handlinger. Det er et hovedpoeng for meg. I vårt «perfekte samfunn» står man i fare for å dyrke feilfriheten og bedrive selvbedrag som kan fremme onde situasjoner og handlinger.

– Det er en måte å ta ansvar for det onde potensialet på. Når Jesus sier at «den av dere som er uten synd kan kaste den første steinen», får han folk til å innse at de ikke er feilfrie, og forhindrer på den måten at en kvinne blir drept. Dette viser hvor viktig det er å finne en balanse mellom en positiv livsinnstilling og selvkritikk.

Dette er nødvendig både for samfunnets og den enkeltes sunnhet, mener Hansen.

Renselse

Dagens syndsbekjennelse er en levning etter tidligere tiders skriftemål. Det kan også forklare hvorfor den er rettet mot enkeltmennesket heller enn kollektivet.

– Folk som skulle ta nattverd, måtte gjennom en forberedende renselseshandling før nattverden. Dette er en tendens som går langt tilbake i kirkens historie, og noe av det vi ønsker å ta et oppgjør med. Er det slik at man må gjennom renselse for å være med på gudstjeneste? Det mener jeg er en gal måte å tenke på, sier han.

– Idéhistorisk sett knyttes gjerne utviklingen av protestantisme og individualisme sammen?

– Ja, der har vært noe i teologien som har fremmet akkurat det. I Luthers oppgjør med en sterk kirkeorganisasjon, lå det en veldig styrke i henvisningen til enkeltmenneskets samvittighet og mulighet til å lese Bibelen på egen hånd. I vår tid har troen på individet ikke den samme gjennomslagskraften. Vi innser at vi i bunnen av vårt vesen er relasjonelle skapninger. Nå håper vi at poeter og teologer kan utarbeide slitesterke syndsbekjennelser for vår tid.

I motsetning til i dag, vil det bli flere varianter å velge mellom. Noen frist for når bekjennelsene skal være ferdige, er foreløpig ikke satt.