– Du finner ikke et autonomt hus uten kickerspill, flirer Viljar, før oppmerksomheten igjen rettes mot den lille ballen som sparkes rundt av røde og blå plastfigurer.

Vi er i Kafé Knaillhard på Uffa, Ungdom for frihetlig aktivitet i Trondheim. Kafégjestene venter på mat, lukta som siver ut av det åpne kjøkkenet vitner om at dagens middag snart er klar. Musikken vitner om at kokkene er fullt konsentrert om matlagingen: Det er de som styrer musikken, og den samme låta snurrer for tredje gang. Ved komfyren henger lista over varene som Uffa-gjengerne ikke vil ha inn i kjøkkenet sitt – den er omfattende.

– Det er ikke alltid lett å følge den, de varene vi boikotter er ofte de billigste, og vi har begrenset budsjett, forklarer Kristiane, som har vært aktiv på huset i fire år.

Allmøtet satte opp maksprisen på middagen for å få råd til å kjøpe varer som ikke står på boikottlista, gjerne økologiske. Gjengen som driver Uffa, basert på avgjørelser i det ukentlige allmøtet, får 35.000 kroner i året fra Trondheim kommune. For dem, og inntekter fra konserter, kafédrift og Ivar Matlaus Bokkafé, får de det til å gå rundt. Mesteparten av pengene går til demonstrasjoner, bannere og infomateriell. Og så går det en del til band som spiller hos dem: Uffa arrangerer mellom to og fire konserter i måneden, både lokale nykommere og internasjonale band slipper til. 25-åringen virker fremdeles livsglad.

Jubilerer

I november var det nemlig 25 år siden 200 ungdommer okkuperte Kjøpmannsgata 28 i Trondheim sentrum. Den første okkupasjonen ble gjennomført av en broket forsamling: Blant de 200 fantes både frikete anarkister og pønkere, new age-innslag og hjemløse. Huset de okkuperte var digert, og strukturen var flat. De fikk samlet inn litt startkapital, men pengene forsvant raskt – noe den flate strukturen kan ha sin del av skylda for:

– I starten ble huset malt innvendig flere ganger om dagen av ulike grupperinger, smiler Morten Haugdahl, som har skrevet bok om jubilanten.

– Da det første huset ble okkupert, fantes det ikke noe tilbud i Trondheim, sier han.

Musikkinteresserte hadde startet opp Hard Rock Kafé for å arrangere konserter, men de hadde ikke noe fast tilholdssted. Samtidig trengte teaterfolk og uetablerte kunstnere et sted å være, og ungdom i byen ønsket seg et sted hvor de kunne være og gjøre ting sammen uten at det kostet penger. Haugdahl mener Uffa-miljøet har overlevd ved å blande sjarm og trusler når de har forhandlet med kommunen. For Kardemommeloven, den om å være grei og snill og ellers gjøre som man vil, står sterkt i byen.

– Jeg leste et intervju i «Folk og røvere» med daværende politimester i byen. Han sa han ble mer skremt av ungdom som ikke engasjerte seg enn av Uffa-ungdommen. At en politimester sier noe sånt sier litt om stemninga i byen, sier han.

Bølgedaler

Etter okkupasjonen lå ungdommene i huset i forhandlinger med kommunen, og entusiasmen dalte. Stadig færre av de opprinnelige okkupantene brukte huset, samtidig som det ble en magnet for problemene i byen. Nye krefter kom til, men idet de hadde fått i stand øvingsrom og startet kafé, brant hele huset ned. De måtte finne seg i å få et nytt hus utenfor sentrum. Det mener Haugdahl at Uffa-gjengen skal være glade for i dag.

– De ønsket seg et svært hus i sentrum med plass til allslags aktiviteter. Men jeg tror ikke Uffa ville fått ro til å bygge seg opp hvis de hadde blitt plassert midt i sentrum, sier han.

Etter brannen fikk Uffa etter nye forhandlinger tildelt huset de fremdeles har på Buran, noen busstopp fra Trondheim sentrum. På noen betingelser: De måtte lage et styre på fem personer, og folk som ville bruke huset måtte betale 100 kroner i året. Det aksepterte de, men i praksis fortsatte allmøtestyret fra Uffas første år. De beholdt sjela si, på tross av kommunens krav.

Coffeetable pønk

Haugdahl har gått gjennom arkiver, allmøtebøker og samlet inn bilder fra folk som har vært aktive på huset gjennom årene. Resultatet er boka «1981 Uffa 2006», en gjennomillustrert bok spekket med anekdoter og lokalhistorie – og, skulle det vise seg, en bestselger både i Trondheim og på Tronsmo i Oslo.

– Det føltes rart å lage en lekker coffeetable-bok om et miljø som Uffa, men jeg syns vi har kommet godt ut av det, sier Haugdahl.

For selv om fanzine-estetikken nok ligger Uffas sjel nærmere, viser Haugdahls bok selve miljøets estetikk: huset ser ut som det skal, med rødt og svart som hovedfarger og et sympatisk loppemarkedpreg over møblementet. Veggene er malt av husets aktive, de er fulle av antinazistiske og anarkistiske symboler. Konsertlokalet innerst i huset er enkelt og svart, bokkafeen har selvlagede fanziner til salgs for 20 kroner, og filmer, bøker og musikk til salgs eller bytte.

Det har vært interne stridigheter i Uffa-miljøet hele veien, blant annet mellom dem som ville ha totalt rusforbud og dem som ville ha øl og eksperimentering. Fra starten av var det mange unge pønkere i Uffa-miljøet, og en gjeng new age-ere var sterkt involvert i kafédriften. New age-gjengen ville ha vegetarkjøkken og kjøttforbud, pønkerne ville ha kjøtt. Konflikten endte i et allmøtevedtak mot kjøtt på huset. Pønkerne hevnet seg ved å spikre opp et bloddryppende grisehode over inngangen til kaffeen. Men vegetarlinja holdt stand: Kafé Knaillhard serverer kun vegetarmat.

Politisk pønk

Haugdahl, som nå har blitt 32, tråkket selv ihjel sin ungdoms sorte støvler hos Uffa. Han er fra Steinkjer, men reiste inn til byen så ofte han hadde råd til konserter, og for å hamstre musikk og bøker. Uffa var det selvskrevne steder for alt det.

– Da jeg var 14 skjedde det masse spennende på Uffa, men jeg har aldri lest om det noe sted, sier han.

Han mener det er feil å se på åttitallets pønkere som avpolitiserte.

– 70-tallet var mer partipolitisk og organisasjonsrettet. På åttitallet er det mer gateaksjoner og direkte aksjoner. Det er mindre ideologisk, men fremdeles politisk, sier han.

For Haugdahl mener globaliseringsbevegelsen og organisasjonsformen som sprang ut av Seattle i 1999 slekter tungt på 1980-tallets pønkerbevegelse med flat struktur og direkte aksjoner.

Han håper boka vil fungere både akademisk, lokalhistorisk og som en identitetsskaper for dem som er aktive på huset i dag.

– Uffa er et miljø folk vokser fra, og sånn skal det være. Det er de unge kreftene som skal definere huset, mener Haugdahl.

Men litt historisk ballast kan ikke skade. For aktiviteten på huset har vært varierende, både med tanke på omfang og hvilke saker som har engasjert. På 1990-tallet kommer en ny generasjon unge inn i huset. For dem er miljøsaken det sentrale.

– Det var en veldig ung og veldig politisk gjeng, sier Haugdahl.

Også det som skjedde på Balkan tidlig på nittitallet preget huset: Uffa-gjengen gikk i bresjen for kirkeasyltenkningen, forteller han. Samtidig ble det en voksende kløft mellom de «flinke engasjerte» på den ene siden og dem som bare ville ha et fristed hvor de kunne spille musikk, på den andre.

– I 1996 kollapset hele miljøet. Da var Svartlamoen veldig i skuddet, mange av dem som bor på Svartlamoen i dag er gamle Uffa-folk, sier han.

Han mener suksesshistorien Svartlamoen skylder Uffa mye: Folk fra Uffa som slo seg ned i bydelen tok med seg arbeidsmetodene de hadde lært seg der, blandingen av sjarm og trusler som i sin tid sikret ungdomshusets eksistens.

Nytt liv

Rundt år 2000 fikk Uffa-huset vind i seilene igjen. I søknaden om støtte fra Trondheim kommune skrev de at «Uffa vil fortsette med vår misjon, nemlig å knuse kapitalismen og den vestlige imperialistiske verdensmakta».

I februar arrangerer Uffa Spylarm, samtidig som musikkbransjen inntar byen for å avholde by:Larm.

– Det blir konserter og et motforedrag, sier Kristiane, som er på vei inn til det ukentlige bookingmøtet på huset.

Etter 25 år er noen få av de gamle fremdeles å treffe på huset, men de fleste som bruker Uffa er mellom 16 og 30 år gamle.

– Du finner de samme pønkerne på Uffa i dag som i 1982, og de er fremdeles 16 år gamle, sier Haugdahl.

Han blar og peker i boka:

– Han der, sier han, med fingeren på bokas aller første bilde, er faren til han der, fortsetter han, med fingeren på bokas aller siste bilde.