– Kan kutte 20 prosent i Norge
Onsdag 7. februar, 2007
FAKTA
* FNs klimapanel (IPCC) la sist fredag fram sin nyeste rapport om klimaendringene på jorda. Ifølge klimaforskerne går klimaendringene raskere enn tidligere antatt, og konsekvensene kan bli større enn man trodde tidligere. IPCC anslår at gjennomsnittstemperaturen på jorda kan bli mellom 1,8 og fire grader høyere dette århundret, og kanskje så mye som seks grader. En temperaturøkning på to grader regnes som punktet der klimaet på kloden er dramatisk endret.
* Under Kyoto-møtet i 1997 forpliktet en rekke industriland seg til utslippsreduksjoner. Norge forpliktet seg til ikke å øke utslippene med mer enn én prosent sammenliknet med 1990-nivå i Kyoto-perioden 2008–2012. Det pågår nå forhandlinger om videre forpliktelser etter 2012, men disse står i stampe. EU og Norge har signalisert en ambisjon om at temperaturen på jorda ikke skal øke med mer enn to grader. Det krever store utslippskutt.
* EU-kommisjonen har foreslått at EU skal ha som mål å kutte sine utslipp med 20 prosent innen 2020. Miljøvernminister Helen Bjørnøy har tatt til orde for et minst like ambisiøst norsk mål, og mener Naturvernforbundets forslag om 30 prosent er et godt utgangspunkt. AUF vil presse Arbeiderpartiet til å gå inn for 30 prosent, mens SV har vedtatt 50 prosent kutt. Sp mener Norge må være minst like gode som EU, mens Høyre har foreslått 25 prosent som ambisjon.
* Regjeringen legger i mai fram en stortingsmelding om sektorvise klimahandlingsplaner. Meldingen vil også inneholde Norges klimaambisjoner og planer om hvordan vi skal nå dit. Planene bygger på forslagene til Lavutslippsutvalget, som sist høst la fram forslag om hvordan Norge kan redusere sine klimagassutslipp. Ifølge deres tall bør Norge kunne kutte innenlandske utslipp med 16 prosent i forhold til 1990-nivå ved innenlandske reduksjoner.
* Miljøvernminister Helene Bjørnøy har åpnet for å redusere Norges klimagassutslipp med 20 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2020. Et slikt mål betyr at Norges utslipp av klimagasser må ned på 39 millioner tonn CO2.
* I 1990 lå Norges utslipp av klimagasser på 49 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
* Dersom ingen tiltak settes i verk, vil utslippene i 2025 ligge på 59 millioner tonn CO2.
1. Lav og nullutslippskjøretøy - 1
2. CO2-nøytralt drivstoff: - 3
3. Nytt drivstoff på skip: - 1
4. Energieffektivisering i bygg: -1
5. Varmepumper/ bioenergi: - 2
6. CO2-rensing og depongering i industri: - 1
7. Prosessforbedring i industrien: -1
8. Elektrifisering av sokkelen: - 3
9. CO2-rensing av gasskraft: - 4
10. Framskynding av andre tiltak: - 3
TOTAL reduksjon: 20 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
LES MER
Jørgen Randers, økonomiprofessor
20 prosent reduksjon i Norges klimagassutslipp innen 2020. Det lovet miljøvernminister Helen Bjørnøy til Aftenposten, før hun ble skutt ned av både statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen. Begge understreket at Bjørnøys løfter slett ikke var regjeringens politikk, og at saken fortsatt var til drøfting i regjeringen.
– Et kutt på 20 prosent innen 2020 er fullt mulig, mener lederen av lavutslippsutvalget, Jørgen Randers. I rapporten som utvalget la fram sist høst peker de på hvordan Norge kan kutte sine utslipp innenlands med rundt 60 prosent sammenliknet med 1990-nivå innen 2050. Utvalget har også sett på «mellomstasjonene» mot 2050, og i deres verden kan og bør utslippene fra Norge ha sunket med 16 prosent sammenliknet med 1990-nivå i 2020.
Skulle regjeringen slutte seg til Helen Bjørnøys ambisjon om 20 prosent kutt, og samtidig følge oppskriften fra lavutslippsutvalget, måtte de altså kjøpe noen CO2-kvoter utenlands. Men Randers tror ikke det er nødvendig – hvis viljen og pengene til å gå raskere fram er tilstede:
– Det er klart disse utslippsreduksjonene kan gjøres raskere. Det handler om hvor mye man er villig til å investere, sier Randers til Klassekampen.
20 prosent fullt mulig
Lavutslippsutvalget tok utgangspunkt i at mesteparten av utslippskuttene skulle gjøres innenlands. Det står i kontrast til dem som foreslår at regjeringen i stedet bør bruke penger på å redusere utslippene i land som India og Kina. Randers understreker at Norge gjennom Kyoto-avtalen fra 1990 er forpliktet til å gjennomføre mesteparten av kuttene innenlands. Han tror heller ikke det er så mye dyrere å gjennomføre kutt hjemme sammenliknet med å bruke penge på å redusere utslippene i andre land.
– Jeg lar meg ergre av alle som er så opptatt av at vi skal redusere utslippene i land som India og Kina. Vi kan like gjerne betale for å gjennomføre disse tiltakene hjemme, sier Randers. Han viser blant annet til at Statens Forurensingstilsyn (SFT) har satt opp en liste på 100 tiltak, der enkelte tiltak til og med er bedriftsøkonomisk lønnsomme.
– Dette rotet om at det ikke hjelper å redusere utslippene her hjemme er jeg ikke imponert over. Det viktige er jo hvor mye klimagasser et land slipper ut per innbygger, og her ligger Norge helt i toppen, sier Randers. Derfor er det helt nødvendig at vi i Norge gjennomfører utslippskutt. Hvis ikke vi klarer å redusere utslippene i Norge, hvem skal da klare det, spør Randers retorisk.
Klassekampen er kjent med at det nå pågår en dragkamp internt i regjeringen om hvor store kutt Norge skal forplikte seg til innenlands, og hvor mye som skal løses ved kvotekjøp.
– Det viktige er at det er fullt mulig å gjennomføre disse tiltakene, og at det ikke er særlig dyrt. Vi har regnet litt på det, og kommet fram til at kostnadene vil være en tidels prosent av BNP (Bruttonasjonalprodukt) i 2050. Det er vel riktig å si at samfunnet vil ha visse kostnader, men vi vil også ha like store fordeler.
Pressgrupper
Randers tror likevel vi har en demokratisk utfordring hva angår løsningen på problemene.
– Selv om flertallet vil nyte godt av disse tiltakene på lang sikt, vil enkelte grupper eksempelvis i prosessindustrien kunne bære noen kostnader på kort sikt. Forsøker man å gjøre det billigere å kjøre miljøvennlige biler, vil de som importerer andre biler protestere. Det finnes pressgrupper innenfor alle disse sektorene, som kan være med på å forsinke tiltakene. Ulempene på kort sikt er veldig synlige, mens fordelene vi vinner på lang sikt kanskje er vanskeligere å få øye på. For meg er det viktig å understreke at det ikke er vanskelig å få til utslippsreduksjoner.
I Kyoto-avtalen fra 1990 forpliktet Norge seg til ikke å øke sine klimagassutslipp med mer enn én prosent. Siden den gang er utslippene økt med nesten ti prosent, og ifølge regjeringens egne framskrivninger vil utslippene bare fortsette å stige. Dermed kan Norge få problemer med å nå sitt klimamål for Kyoto-perioden 2008–2012.
