I den siste tida har en forholdsvis engasjert debatt versert i norske medier omkring Den Norske Forfatterforenings (DnF) vilkår for medlemskap og praksis ved opptak. Og særlig har seriebokforfatternes fravær på DnFs medlemslister blitt problematisert, da enkelte av disse seriebokforfatterne er blant de mestselgende – og i den forstand: populære – forfatterne vi har. Frid Ingulstad (som er Norges mestselgende forfatter) har blitt nevnt, Berit Bertling likeså, Anne Lise Boge og Laila Brenden. Alle sammen seriebokforfattere. Man ler av DnFs holdninger, og opplever DnF som åndssnobber som ikke slipper forfattere inn i foreningen.

Alle må få være med

I en kronikk i dagens Klassekampen skriver forfatter Willy Ustad, som har vært svært sentral i debatten, om en Forfatterforening som virker avskrekkende i sin opptreden, når for eksempel «gode forfattere som Tom Egeland ikke engang våger å søke medlemskap», samt at DnFs opptakskrav, som for det meste har holdt bokserieforfatterne ute, svekker foreningens «tiltro og vår forhandlingsposisjon i forhold til de politiske og økonomiske aktørene» (se side 17).

– Dette er først og fremst et imageproblem, sier Willy Ustad. Det betyr ikke en dritt for alt det andre. Her har mediene laget en større konflikt enn hva som faktisk finnes, men DnF har prestert å komme med en del uheldige signaler, blant annet om at seriebokforfattere ikke får være med. Det er det ikke statuttgrunnlag for å si, og det skader oss. Jeg tror det eneste vi kan gjøre – som folk vil forstå noe av – er å legge oss flate og si at enhver forfatter som gir ut bøker må få være med i forfatterforeningen, sier han.

Men viktig

Ustad tråkker populærlitteratur-sporet tilbake til forfattere som Rudolf Muus og Karin Sundt, samtidig som han viser til at kvaliteten på den moderne populærlitteraturen er langt større enn den var den gang. Særlig fortellerteknisk.

– Og når vi vet, at populærlitteraturen er en av de to store inngangsportene til lesing, den andre er barne- og ungdomsbøkene, at uten populærlitteraturen ville også de mer seriøse forfatterne hatt færre lesere, så skjønner vi hvor viktig denne bunchen er. Jeg kjenner ingen som begynte med Dostojevskij, for å si det sånn. Det har heller ingen særlig innflytelse på norsk litteratur om DnF utestenger en gruppe forfattere eller ei. Det er forlagene som bestemmer hvilke bøker som gis ut, og da kan ikke DnF komme i etterkant og si at «åkei, så har du gitt ut noen bøker, men du er ingen forfatter». Det er et politisk og et moralsk problem, og jeg liker ikke at min fagforening har kommet i en slik situasjon.

– Kommer du til å komme med forlag om endring på DnFs allmøte i mars?

– Jeg vet ikke helt. Under normale omstendigheter ville jeg holdt kjeft om dette utad, og heller prøvd å løse det innad. Men noe må gjøres. Vi må ikke bli for gammeldagse i forhold til tida vi lever i. Jeg får undersøke om noen andre har tenkt å komme med forslag først, sier Willy Ustad.

Se kronikk side 17