Det kalles tellekantsystemet: Universiteter og høgskoler får mer økonomiske midler dersom forskerne ved institusjonene publiserer artikler i prestisjefylte vitenskapelige tidsskrift.

Det rangeres høyere enn å publisere forskningsresultater i bøker gitt ut på vanlige forlag eller i andre fora der formidling til samfunnet settes høyt – og det kan føre til at forskning isoleres ytterligere fra resten av samfunnet.

Anders Johansen, professor ved medievitenskap i Bergen, er bekymret særlig for samfunns- og kulturforskningen. Han mener artiklene i forskningstidsskrift ofte er så spesialiserte at selv forskerkolleger ikke leser dem. For andre er det nærmest fullstendig utilgjengelig, skriver han i boka «Hva skal vi med vitenskap?» som ble debattert i regi av Universitetsforlaget i forrige uke.

Johansen viser selv til et eksempel på hvor isolert forskningen kan bli: En psykologisk studie som blir publisert i et norsk eller nordisk tidsskrift fører ofte til fagdebatt, men trykkes den i et internasjonalt ledende tidsskrift er det «som å slippe den ned i et sort hull», skriver han.

– Jeg tror de tar feil som mener at det bare er uforstyrret samtale mellom kolleger som garanterer kvalitet, sier Johansen.

Bredde gir kvalitet

Johansen vil ha formidling, debatt og samfunnsrelevans for forskningsresultatene:

– Formidling av forskning fører ikke nødvendigvis til forflating og banalisering, men til skjerping av kvalitet. Det å skrive for et annet publikum enn kolleger fører til at du ikke skriver innforstått . Du må legge av deg fagsjargongen og tenke nøyere på hva du vil ha sagt, sier Johansen, som også tror at innholdet og funnene i forskningen vil kunne bedres dersom forskerne oppmuntres til å snakke mer til samfunnet og mindre til hverandre:

– Det blir lett noe rutinepreget ved tenkningen i små, lukkede miljøer. Faren er at vi kan bli sittende med små, trivielle problemstillinger. Tenk på feministisk forskning, som har fornyet kulturfagene; impulsene til den kommer fra utenfor institusjonen.

Åpent spørsmål

En ny insentivordning for formidling har blitt foreslått av Universitets- og høgskolerådet, et forslag blant annet Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora har vært kritisk til. Den er nå lagt på is etter massiv kritikk – og Anders Johansen tror ikke dette vil løse noe:

– Hovedhensikten i forslaget har tydeligvis vært å utvide begrepet «formidling», slik at det betyr brukerrettet formidling til dem som kan betale. Oppdragsforskning eller næringslivsrettede prosjekter hvor man lykkes med å kommersialisere forskningsresultatene er framfor alt det som skal premieres. Det skal gis poeng for å publisere kronikker, lærebøker og lignende, men vi vet ikke noe om hvordan disse poengene vil bli vektet og hvordan dette vil slå ut.

– Siden tellekantsystemet premierer publisering i vitenskapelige tidsskrift, må de nå bli flinkere til å formidle stoffet pedagogisk?

– Jeg skulle selvfølgelig ønske at det ene tidsskriftet vi har på mitt fagområde, Norsk medietidsskrift, var skrevet i et språk som gjorde det interessant for andre enn fagfolk, og at det var lett å få tak i på Narvesen. Men det jeg først og fremst ønsker meg, er at forskerne forsvarer de felles fora vi har – at å gi ut bøker på Gyldendal eller Cappelen ikke skal stemples som verdiløst, men at det registreres som forskning, sier Anders Johansen