Demokrati for hyklere

Demokrati. Hvor godt ville ikke Midtøsten likt å ha litt demokrati. På en hylle i et supermarked, og jeg kan forsikre deg om at supermarkeder, de er det nok av i Midtøsten. Et par bokser demokrati, det ville vært et godt kjøp, ved siden av tre bokser menneskerettigheter og fire bokser rettferdighet.Det er for øvrig den riktige posjoneringen. Men jeg er så absolutt (jeg bruker Lord Blair av Kut al-Amaras favorittuttrykk) tilhenger av demokrati i Midtøsten.Arabiske valg er blant de underligste forsøkene i Midtøsten på å reprodusere den type «demokrati» deres diktatorer hevder de allerede har innført. I 1993 ble for eksempel Egypt president Hosni Mubarak (vår gode venn) gjenvalgt til sin tredje seks-årsperiode da han «vant» 94,91 prosent av stemmene. Han ble gjenvalgt for en fjerde periode i 1999 med 93,79 prosent av stemmene.Hans forgjenger Anwar Sadat kunne innkassere knusende 99,95 prosent i en folkeavstemming for politisk reform i 1974. Saddam Hussein skal etter sigende ha hatt 99,96 prosent støtte for sitt presidentskap i 1999, identiteten til de 0,04 prosent gale stemmene ble ikke offentliggjort, men de kom åpenbart på bedre tanker. Saddam kunne annonsere 100 prosent oppslutning i 2002.Syrisk seierI 1999 vant Hafez Assad det syriske nyhetsbyrået kalte en «knusende seier», 98,97 prosent av stemmene for en ny syv-årsperiode, 219 modige innbyggere stemte imot. Men han levde ikke lenge nok til å sitte perioden ut.Etter dette kunne Abdelaziz Bouteflika i 1999 registrere 73,8 prosent av stemmene i Algerie, Mahmoud Abbas 62,3 prosent i det palestinske presidentvalget i 2005 var beskjedent nok til å bli trodd.I 1992 fortalte en populær vits i Damaskus at George Bush senior, da han var i ferd med å gå på et valgnederlag i USA, hyrte inn de syriske sikkerhetstjenestene til å arrangere en republikansk seier i beste «Assad-stil». Så gjort. Assads bavianer tok av mot New York, amerikanerne endte med å stemme 99 prosent, for president Hafez Assad.Folkelig støtteMen jeg må legge til at en vel så populær historie i Damaskus ville ha folk til å tro at den syriske innenriksminister i 1948 annonserte en valgseier til president Kuwatly på 110 prosent. Kuwatly skal umiddelbart ha sparket innenriksministeren.Men til poenget. Selv de verste diktaturer i verden, vanligvis med støtte fra oss «demokrater» i den vestlige del av verden, vil være med å leke demokrati. «Folkelig» støtte var alltid en nødvendig betingelse for bøller. Så visste vi alltid, da vi leste at et land het «demokratisk folkerepublikk» at det var en politistat, enten det nå var den demokratiske folkerepublikken Øst-Tyskland eller Den demokratiske folkerepublikken Algerie. Jo mer brutalt et regime var jo mer «folkelig» og «demokratisk» ble det.Problemet er selvfølgelig at vi godtok dette. Så alle de slitne, håpløse statene vi dyrket fram i Midtøsten kom unna med det. Nassers Egypt og Gaddafis Libya, og senere Saddams Irak, ble alle i begynnelsen ønsket velkommen av USA og Storbritannia etter at de hadde kastet sine konger (Farouk, Idriss og den irakiske regenten Feisal). Riktignok kalte min favoritt-trotte Jack Straw Gaddafi en «statsmann» etter at han gikk med på å demontere ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen som han påstod å være i besittelse av. Det var kun få uker etter at saudiene hadde oppdaget at Gaddafi planla å myrde kronprins Abdullah av Saudi Arabia, en av George Bush beste venner i Arabia, nok om den historien, den er allerede fortalt.Skikkelig demokratiSå, hvordan oppfører vi «skikkelige» demokrater oss? 3. februar 2003 snødde det tungt i New York, dampen stod ut av veidekket, de amerikanske sikkerhetsvaktene, som omtenksomt bar rundt på jakker hvor det stod skrevet «secret service» med store bokstaver forsøkte å holde varmen utenfor den asbest-infiserte FN- bygningen ved East River.Utkjørt som jeg var etter å ha reist i tusenvis av kilometer rundt omkring i USA var ideen å skulle overvære utenriksminister Colin Powell, eller general Powell som han da ble gjendøpt i enkelte amerikanske aviser, forsøke en siste gang å overbevise sikkerhetsrådet om nødvendigheten av å gå til krig mot Irak, en uimotståelig tanke. Noen dager senere ville jeg være på plass i Bagdad ( i den «demokratiske nasjonen» vi en gang støttet) for å være vitne til begynnelsen på denne hodeløse, vanvittige konflikten.Powells opptreden foran Sikkerhetsrådet var den påkrevde prologen til tragedien, eller tragikomedien om man kan styre sitt sinne, inn kommer fortelleren som forklarer historien i dramaet, Horatio for en ukontrollerbar Hamlet i Det hvite hus.Det var bortimot en makaber åpning på stykket da general Powell ankom FN-bygningen, til omfavnelse og kyss på kinnet med diplomatene. Bak Powell stod CIA-sjef George Tenet, kantete og aggressiv men underdanig, bare minen hans som var en anelse bitende, ga uttrykk for misnøyen. En Edward G. Robinson (amerikansk skuespiller, kjent fra klassiske gangsterfilmer, red. anm.) som må ha overbevist seg selv om at de mer tvilsomme bitene av hans informasjon lå sikkert gravlagt under store hauger med moralsk sinne og frykt.Mønstereleven StrawAkkurat som under George Bush opptreden foran generalforsamlingen i september 2002, var det nødvendig å være til stede for å få med seg det TV-kameraene ikke fanget opp.Det fantastiske øyeblikket da den lille Jack Straw entret lokalet via døren lengst til høyre i lokalet i en enorm maktdress, den dobbeltspente jakken som tilsynelatende gikk to ganger rundt Storbritannias mest beryktede tidligere trotte.Han stod ett øyeblikk med et slags halvt smil over sitt oppildnede ansikt, med nesa i været som om han luktet makt.Så fikk han øye på Powell og smilet åpnet seg som en paraply. Hans små føtter pilte av gårde under ham, de sendte ham over scenen og rett i armene på Powell og hans store amerikanske klem.Du ville kanskje trodd at hele salen, med sine tannflekkende smil og stadige håndhilsninger, var full av mennesker som feiret freden og ikke krigen. Men akk, ikke så. Disse elegant oppdressede statsmenn var i ferd med å konstruere et rammeverk som ville gjøre det mulig for dem å ta livet av ganske mange folk, mange av dem Saddams små monstre, men med et betydelig antall uskyldige attpå.Da Powell reiste seg for sin lille terrortale, bare løgner selvfølgelig, gjorde han det med en sakte framvisning av sine muskler. Den verdensvante kriger hvis tålmodighet til slutt hadde tatt slutt. Straw var en pliktoppfyllende skoleelev, han ventet med klappingen til Powell var helt ferdig med sine løgner. Lord Blair av Kut al-Amara støttet opp om hvert eneste ord. Lenge leve demokratiet, la oss håpe araberne tar etter oss.@sitat:«Så fikk han øye på Powell og smilet åpnet seg som en paraply»@@sitat:«Powells opptreden foran Sikkerhetsrådet var den påkrevde prologen til tragedien»@

Demokrati. Hvor godt ville ikke Midtøsten likt å ha litt demokrati. På en hylle i et supermarked, og jeg kan forsikre deg om at supermarkeder, de er det nok av i Midtøsten. Et par bokser demokrati, det ville vært et godt kjøp, ved siden av tre bokser menneskerettigheter og fire bokser rettferdighet.Det er for øvrig den riktige posjoneringen. Men jeg er så absolutt (jeg bruker Lord Blair av Kut al-Amaras favorittuttrykk) tilhenger av demokrati i Midtøsten.Arabiske valg er blant de underligste forsøkene i Midtøsten på å reprodusere den type «demokrati» deres diktatorer hevder de allerede har innført. I 1993 ble for eksempel Egypt president Hosni Mubarak (vår gode venn) gjenvalgt til sin tredje seks-årsperiode da han «vant» 94,91 prosent av stemmene. Han ble gjenvalgt for en fjerde periode i 1999 med 93,79 prosent av stemmene.Hans forgjenger Anwar Sadat kunne innkassere knusende 99,95 prosent i en folkeavstemming for politisk reform i 1974. Saddam Hussein skal etter sigende ha hatt 99,96 prosent støtte for sitt presidentskap i 1999, identiteten til de 0,04 prosent gale stemmene ble ikke offentliggjort, men de kom åpenbart på bedre tanker. Saddam kunne annonsere 100 prosent oppslutning i 2002. Syrisk seierI 1999 vant Hafez Assad det syriske nyhetsbyrået kalte en «knusende seier», 98,97 prosent av stemmene for en ny syv-årsperiode, 219 modige innbyggere stemte imot. Men han levde ikke lenge nok til å sitte perioden ut.Etter dette kunne Abdelaziz Bouteflika i 1999 registrere 73,8 prosent av stemmene i Algerie, Mahmoud Abbas 62,3 prosent i det palestinske presidentvalget i 2005 var beskjedent nok til å bli trodd.I 1992 fortalte en populær vits i Damaskus at George Bush senior, da han var i ferd med å gå på et valgnederlag i USA, hyrte inn de syriske sikkerhetstjenestene til å arrangere en republikansk seier i beste «Assad-stil». Så gjort. Assads bavianer tok av mot New York, amerikanerne endte med å stemme 99 prosent, for president Hafez Assad. Folkelig støtteMen jeg må legge til at en vel så populær historie i Damaskus ville ha folk til å tro at den syriske innenriksminister i 1948 annonserte en valgseier til president Kuwatly på 110 prosent. Kuwatly skal umiddelbart ha sparket innenriksministeren.Men til poenget. Selv de verste diktaturer i verden, vanligvis med støtte fra oss «demokrater» i den vestlige del av verden, vil være med å leke demokrati. «Folkelig» støtte var alltid en nødvendig betingelse for bøller. Så visste vi alltid, da vi leste at et land het «demokratisk folkerepublikk» at det var en politistat, enten det nå var den demokratiske folkerepublikken Øst-Tyskland eller Den demokratiske folkerepublikken Algerie. Jo mer brutalt et regime var jo mer «folkelig» og «demokratisk» ble det.Problemet er selvfølgelig at vi godtok dette. Så alle de slitne, håpløse statene vi dyrket fram i Midtøsten kom unna med det. Nassers Egypt og Gaddafis Libya, og senere Saddams Irak, ble alle i begynnelsen ønsket velkommen av USA og Storbritannia etter at de hadde kastet sine konger (Farouk, Idriss og den irakiske regenten Feisal). Riktignok kalte min favoritt-trotte Jack Straw Gaddafi en «statsmann» etter at han gikk med på å demontere ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen som han påstod å være i besittelse av. Det var kun få uker etter at saudiene hadde oppdaget at Gaddafi planla å myrde kronprins Abdullah av Saudi Arabia, en av George Bush beste venner i Arabia, nok om den historien, den er allerede fortalt. Skikkelig demokratiSå, hvordan oppfører vi «skikkelige» demokrater oss? 3. februar 2003 snødde det tungt i New York, dampen stod ut av veidekket, de amerikanske sikkerhetsvaktene, som omtenksomt bar rundt på jakker hvor det stod skrevet «secret service» med store bokstaver forsøkte å holde varmen utenfor den asbest-infiserte FN- bygningen ved East River.Utkjørt som jeg var etter å ha reist i tusenvis av kilometer rundt omkring i USA var ideen å skulle overvære utenriksminister Colin Powell, eller general Powell som han da ble gjendøpt i enkelte amerikanske aviser, forsøke en siste gang å overbevise sikkerhetsrådet om nødvendigheten av å gå til krig mot Irak, en uimotståelig tanke. Noen dager senere ville jeg være på plass i Bagdad ( i den «demokratiske nasjonen» vi en gang støttet) for å være vitne til begynnelsen på denne hodeløse, vanvittige konflikten.Powells opptreden foran Sikkerhetsrådet var den påkrevde prologen til tragedien, eller tragikomedien om man kan styre sitt sinne, inn kommer fortelleren som forklarer historien i dramaet, Horatio for en ukontrollerbar Hamlet i Det hvite hus.Det var bortimot en makaber åpning på stykket da general Powell ankom FN-bygningen, til omfavnelse og kyss på kinnet med diplomatene. Bak Powell stod CIA-sjef George Tenet, kantete og aggressiv men underdanig, bare minen hans som var en anelse bitende, ga uttrykk for misnøyen. En Edward G. Robinson (amerikansk skuespiller, kjent fra klassiske gangsterfilmer, red. anm.) som må ha overbevist seg selv om at de mer tvilsomme bitene av hans informasjon lå sikkert gravlagt under store hauger med moralsk sinne og frykt. Mønstereleven StrawAkkurat som under George Bush opptreden foran generalforsamlingen i september 2002, var det nødvendig å være til stede for å få med seg det TV-kameraene ikke fanget opp.Det fantastiske øyeblikket da den lille Jack Straw entret lokalet via døren lengst til høyre i lokalet i en enorm maktdress, den dobbeltspente jakken som tilsynelatende gikk to ganger rundt Storbritannias mest beryktede tidligere trotte.Han stod ett øyeblikk med et slags halvt smil over sitt oppildnede ansikt, med nesa i været som om han luktet makt.Så fikk han øye på Powell og smilet åpnet seg som en paraply. Hans små føtter pilte av gårde under ham, de sendte ham over scenen og rett i armene på Powell og hans store amerikanske klem.Du ville kanskje trodd at hele salen, med sine tannflekkende smil og stadige håndhilsninger, var full av mennesker som feiret freden og ikke krigen. Men akk, ikke så. Disse elegant oppdressede statsmenn var i ferd med å konstruere et rammeverk som ville gjøre det mulig for dem å ta livet av ganske mange folk, mange av dem Saddams små monstre, men med et betydelig antall uskyldige attpå.Da Powell reiste seg for sin lille terrortale, bare løgner selvfølgelig, gjorde han det med en sakte framvisning av sine muskler. Den verdensvante kriger hvis tålmodighet til slutt hadde tatt slutt. Straw var en pliktoppfyllende skoleelev, han ventet med klappingen til Powell var helt ferdig med sine løgner. Lord Blair av Kut al-Amara støttet opp om hvert eneste ord. Lenge leve demokratiet, la oss håpe araberne tar etter oss.@sitat:«Så fikk han øye på Powell og smilet åpnet seg som en paraply»@@sitat:«Powells opptreden foran Sikkerhetsrådet var den påkrevde prologen til tragedien»@

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg