– I en alder av 95 er Arne Næss blant våre mest aktuelle tenkere, sier professor i filosofi, Inga Bostad til Klassekampen.

Hun tenker på miljøengasjementet hans, selvfølgelig. Seinest i forrige uke rykket Næss, sammen journalist Petter Mejlænder, ut i Dagbladet: «Dypøkologi er en tenkemåte for framtida», skrev de, i visshet, får man tro, om at store deler av det norske folk bekymrer seg for snøfrie vintre. Både internasjonalt lovverk, holdnings- og atferdsendringer må til for å bevare naturen, hevdet de, med appell til politikere så vel som enkeltmennesker. I kjernen av tankegangen ligger en forpliktende holdning.

Så selv om Næss retter blikket framover, skuer Klassekampen på en festdag som denne også tilbake: Hva har kjennetegnet Næss' tenkning?

Ikke skråsikker

«Det beste som kan sies om meg, er at jeg spriker», skal Næss selv ha sagt. Det har også vært en kritikk som er blitt rettet mot ham. Muligens er grunnen at han, som Bostad påpeker, har fulgt lystprinsippet og spredt seg i sin filosofiske gjerning heller enn å fordype seg i ett enkelt felt. At han i 1969 sa opp sin professorstilling ved Universitetet i Oslo etter 30 år, fordi han ville leve, ikke bare fungere, tilbringe mer tid på hytta Tvergastein, arbeide friere og administrere mindre, var kanskje et utslag av det. Da justerte han også fokuset sitt fra argumentasjonsteori og fredsfilosofi til det han kalte dypøkologi eller økosofi.

Finnes det i det hele tatt røde tråder?

Ja, mener Bostad.

– Det handler om en skepsis til overleverte sannheter – en slags ærefrykt for forskning og mistillit til naive forskere i den forstand at de er skråsikre. Næss mener skråsikkerhet er det er det motsatte av å være filosofisk. Denne mistroen til alle absolutter og autoriteter, kombinert med en livslang overbevisning om mennesket tilhørighet til, og glede over, naturen, er fellestrekk.

I monografien Bostad skrev om Næss i 1998, forklarer hun da også økosofien som et forsøk på nettopp å forene økologi, språkbevissthet, argumentasjonsteori og vitenskapsteori med naturforståelse og engasjement. Altså en sammenføring av felter Næss har vært opptatt av gjennom sin lange karriere.

I stormen

For det var argumentasjonsteori som opptok Næss i hans yngre år: «Hva mener du med det?» var spørsmålet som gikk igjen. Han var opptatt av språk, tolkning og presisjon.

Bostad omtaler Næss som en fremmed fugl i filosofimiljøet. Omstridt var han da han ble professor i en alder av 27, og på sin 95-årsdag evner han fortsatt å sette sinnene i kok. Ordet «bedrager» dukket opp i Klassekampens research.

– Hva gjør ham så omstridt?

– Det er nok en blanding av personligheten hans og hans faglige perspektiver, men også statusen han har fått i offentligheten, som for mange kan provosere. Jeg mener at han fagfilosofisk sett har den mest interessante perioden i 50- og 60-årene. Men dette er det ulike syn på. Jeg tror en del kolleger synes det er vanskelig å diskutere bøkene han har skrevet om tøygrisen Timotei faglig, sier hun.

Stråmann?

Men det er ikke bare Næss' seinere interesse for det barnlige og hverdagslige som har skapt kontrovers. Da den såkalte positivismestriden herjet norske akademikerkretser på 60-tallet, sto Næss sentralt.

Etter å ha deltatt i den sagnomsuste Wienerkretsen, ble han også forbundet med deres syn på enhetsvitenskapen, det vil si troen på at all vitenskap skal kunne uttrykkes gjennom det samme språket og basere seg på samme metode. Humanvitenskapene skulle utføres med inspirasjon fra naturvitenskapene, mens de åndelige og eksistensielle sidene ved fagene fikk lavere status.

Men ifølge Bostad avviste Næss fra første stund enhetsvitenskapen. Han var først og fremst empiriker og anti-dogmatiker, ikke anti-metafysiker eller positivist, mener hun. Sånn sett ble han en stråmann.

– Han har aldri ment at alt skal forsvares i matematiske termer, så jeg kan ikke forstå at det har vært nødvendig å trekke ham inn i debatten slik som det er blitt gjort. Men striden handlet også om personer, og om at Næss ble provosert av en åndstradisjon. Da er det lett å skape klare grenser mellom en analytisk tenkning og en åndstenkning, selv om dette er en forenkling, sier hun.

Formet generasjoner

– Hva er hans største påvirkning innen filosofien?

– Via lærebøkene i ex.phil. har han formet mange generasjoner norske akademikere, både som utformer av faget og som lærer. Han har jo også hatt en av landets største bestselgere med «Livsfiosofi», og bøkene han har skrevet om Gandhi og Spinoza har nådd bredt ut. De fleste som i dag tenker på norsk filosofi, tenker på Arne Næss, sier Bostad.

Og de som vil egne seg til Næss' filosofi i framtida, har nå et solid utgangspunkt: I dag utkommer nemlig Svein Sundbøs bibliografi i Nasjonalbibliotekets bibliografiske skriftserie med hele 1387 innførsler. Det blir et kvalitetssikret standardverk med oversikt over alle Næss' trykte publikasjoner.

Ifølge Sundbø selv har de to og et halvt årene med verket innebært litt av et detektivarbeid: Han har funnet fram til tidsskrifts- og avisartikler fra fjerne verdensstrøk og russeavisintervju fra Brummunddal, ja til og med en bokutgivelse i Polen som jubilanten selv ikke vet om. Den siste innførselen i bibliografien er dialogboka «Livsviktig» av Arne Næss og Henrik B. Schudi som utkommer på Flux forlag i dag.

Ingen dårlig bursdagspresang – så da er det bare å avslutte med et: Gratulerer med dagen, Arne!