– Samlagets klassikersatsing kokte bort i kålen i løpet av 1980-tallet. Hva er det for slags politikk fra et forlag som er 25 prosent statsstøttet? spør Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, som er professor i lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger.

I en omtale av Thorleif Dahls Kulturbibliotek i Dag og Tid kritiserer han Samlaget for å ha skuslet bort arven fra forlagets tidlige tider. Samlaget ga ut en oversettelse av Snorres kongesaga allerede i 1874, seks år etter at forlaget ble etablert i 1868. Det var starten på en satsning der de oversatte klassikerne til nynorsk gjennom serier som Norrøne Bokverk, Klassiske Bokverk og Austerlendske Bokverk.

Det er lite å se til dette fokuset på klassikere i dagens forlagsdrift, mener Nicolaysen.

– De norrøne utgivelsene hang ved lengst, men i det siste har forlag som Aschehoug og Gyldendal vært vel så flinke til å utgi klassikerne – på riksmål, sier han.

Imens har Thorleif Dahls Kulturbibliotek, som feirer 50 år i disse dager, stått for 120 klassiske utgivelser. Småforlag som Vidarforlaget og Spartacus selger klassikere så det suser, mens lille Dreyer Bok i Stavanger har satt seg fore å gi ut de av fornaldersogene, som tidligere ikke er utgitt på norsk, på klingende nynorsk.

– Det er en feilvurdering fra Samlaget at det ikke er interesse for klassikerne i dag, sier Nicolaysen.

Satser ikke

Forlagsdirektør i Samlaget Nina Refseth kjenner seg ikke igjen i kritikken.

– Norrøne bokverk er i trykk, både i praktutgaver og i en enklere studieutgaver. I tillegg har vi gitt ut flere nye klassiske verker de siste årene, sier hun, og ramser opp:

«Edda» ble utgitt i 2002, fulgt opp av en praktutgave. «Njålssoga» kom i 2003, og «Soga om Tristram og Isond» ble oversatt til norsk for første gang samme år. «Egilssoga» kom som praktutgave i 2004.

– Vi har mange klassikere i trykken, og vi fyller på. Det er ikke et stort område for oss, men vi har mye i salg, sier hun.

I 2004 kom også en nyutgave av Eirik Vandviks «Blant gudar på Olymp», og en ny oversettelse av Quintilians «Institutio Oratoria» oversatt av Hermund Slaattelid.

– Å gi ut Quintilian er ikke det jeg kaller å safe. Klassikerne er ikke det mest etterspurte, men vi ser verdien av å holde dem på markedet, sier Refseth.

Hun mener Samlaget var et helt annet forlag på den tida da klassikerne sto i fokus.

– I dag prioriterer vi å få fram ny norsk litteratur, sier Refseth.

Samlaget har ingen planer om å øke fokuset på klassiske tekster.

– Det kommer til å komme enkeltutgivelser også i framtida, men vi har ikke planer om å starte opp større serier. Vi har ikke de økonomiske ressursene som gjør det mulig for Thorleif Dahls Kulturbibliotek å gi ut klassikere, sier hun.

Pop med klassisk

Her mener Nicolaysen Refseth tar feil. Professoren mener populærkulturen viser at de gamle klassikerne er aktuelle som aldri før. Da han for noen år siden underviste i norrøn sagalitteratur ved universitetet i Strasbourg, var forelesningene så populære at de måtte bytte til større lokaler to ganger.

– De 15-åringene jeg kjenner i dag, for ikke å snakke om studentene, kan veldig mye mer om det klassiske enn jeg kunne som tenåring og student. Da er det nødvendig at vi har gode oversettelser, sier han.

For den klassiske litteraturen er blitt en del av populærkulturen, og det er her han mener Samlaget har sviktet sin oppgave. Nicolaysen mener det er underlig hvordan forlaget har klart å isolere seg fra denne trenden. Han spør seg om det kommer av en småborgerlig holdning i nynorskleiren.

– De er unødvendig forsiktige. Jeg mener det kan være småborgerlighet og forsiktighet som har ført til gale analyser. Småborgerligheten er en drift mot middelmådighet, som fører til at man ikke bryr seg om verken det mest klassiske eller det mest avantgardistiske. Det mener jeg er en durabelig feilvurdering, sier han.

Lite dristig

For når sant skal sies var Samlagets satsing på klassiske tekster alltid forsiktig, mener professoren. Det var lagt opp til et løp som skulle passe skolenes pensum, ikke sprenge grenser.

– Hadde de fortsatt arbeidet de gjorde, måtte de på et eller annet tidspunkt blitt nødt til å gå inn på mer usikre veier, sier han.

Selv mener han Samlaget burde gitt fantasy en sjanse: Interessen for rollespill, dataspill og fantasy-sjangeren generelt øker. Ett eksempel er «Ringenes Herre» – eller «Ringdrotten», som boka heter i flunkende ny nynorsk utgave på Tiden Forlag.

– Fantasy-verdenen er gjennomsyret av navn, symboler og historier fra norrøn mytologi og klassisk litteratur. Samtidig lærer elevene mindre om norrøn kultur i skolen. Da må de gode oversettelsene være tilgjengelige, slår han fast.