«Harry Potter and International Relations» heter boka som Iver B. Neumann, professor i Russland-studier ved Universitetet i Oslo, har redigert sammen med kollega Daniel H. Nexon ved Universitetet Georgetown i Washington, DC – og publisert på det amerikanske forlaget Rowman and Littlefield. Vi snakker med Neumann om forholdet mellom populærkultur og det vi kan kalle internasjonal politikk, forholdet Harry Potter og måten vi oppfatter/opplever verden.

– I samfunnsvitenskapene regjerer det en uuttalt forutsetning om at menneskers erfaringshorisont formes i deres egen samhandling med verden. Altså at den er erfaringsbasert. Et konkret utslag av en sånn tenking blir troa på at nordmenns forståelse av for eksempel kriminalpolitikk formes av avisdekningen på dette feltet. Min generelle mot-tese er at nordmenns forståelse av kriminalpolitikk i like stor grad formes av amerikanske tv-serier som «NYPD Blue», og forståelsen av helsevesenet av serier som «Grey's Anatomy».

«NYPD Blue» fulgte livet på et politikammer i New York, mens «Grey's Anatomy» (også amerikansk) følger livet og praksisen til Dr. Meredith Grey på et sykehus i Seattle, Washington.

– Liv Finstad forteller i boka «Politiblikket» at folk som blir pågrepet i Norge ofte påberoper seg «amerikanske» rettigheter man ikke har ifølge norsk lovverk. Hvor har de det fra, tror du?

Godt/ondt

Det er sånn Harry Potter kommer inn i Neumanns bilde, som ikke bare et symptom på, men en konstituerende faktor for hvordan folk forstår verden. Hvordan Harry Potter er med på å danne den verden vi lever i.

– Harrys verden står i en bred religiøs tradisjon: en verden hvor det gode og onde er absolutt til stede og ikke kan fjernes. Alt dreier seg om kampen mellom det gode og det onde, og Potter materialiserer en politikk som også kun dreier seg om det. Det samme ser du i utviklingen av nye dataspill. Det finnes selvsagt andre måter å forstå politikk på enn kampen mellom godt og ondt, som historiens marsj for eksempel, men det synet, og den verden, som Harry Potter gestalter er en av godt mot ondt.

Og i og med Potters enorme kommersielle gjennomslag verden over blir dette, mener Neumann, et av flere speil man ser seg selv og verden i. Vi ser og sier: «Ja, sånn er verden. Sånn er den bare.»

Reklame

– Men skal vi virkelig tro at dette er og har vært forfatterens, altså J.K. Rowlings, motiver for å skrive bokserien?

– Nei, neppe i Rowlings tilfelle. Men går vi til et annet, liknende storverk innen fantasy-tradisjonen, J. R. R. Tolkiens «Ringenes Herre»-trilogi, var det påviselig Tolkiens ambisjon for verket, han var som kjent professor i anglo-saksisk, å påminne det moderne mennesket om sin fortid. «Ringenes Herre» er skrevet for å minne oss på at dette var vår verden en gang i tiden. Det er et nasjonsbyggende prosjekt! Tolkien ønsket å bygge bro mellom nåtid og fortid og på den måten styrke det politiske vi'et. Rowling virker ikke like reflektert på dette området, mer gjennomsnittlig vil jeg si. Men så er det heller ikke på det nivået dramaet ligger i Potter-bøkene.

Neumann viser til handlingsnivået i Potter-bøkene, heller, og særlig til kjempen Gygrid som godt kan oppfattes som en representant for verdens urbefolkning, noe a la Tolkiens prosjekt.

– Norge kalles da også kjempers fedreland, sier Neumann. Disse tingene var veldig reelle for Snorre. «Narnia» av C. S. Lewis er mye samme ulla. Her har vi også med en åpenbar kamp mellom det gode og det onde å gjøre. I tilfellet Lewis var det helt intendert: «Narnia» er kristen reklame. Det er en grunn til at en forfatter som Bertolt Brecht var forbanna på den typen litteratur.

Journalisten på sin side lurer på hvorfor disse fantasy-forfatterne alle har initialer til fornavn: J. R. R. Tolkien, C. R. Lewis og J. K. Rowling. Men han spør ikke.

Bush

I stedet viser han til den helt opplagte politiske parallellen: den amerikanske president George W. Bush og hans administrasjon. Også her er verden en kamp mellom det og det onde.

– Nettopp, og George W. Bush bryter på denne måten med europeisk statskikk over 500 år. Hele vitsen med det europeiske statsystemet var å sette kulturelle forskjeller til side og finne et minste felles multiplum for samhandling. Ved å si at «den som ikke er med oss, er mot oss», bryter Bush med denne tanken. Og det er ikke bare forunderlig utfra et europeisk perspektiv, men også ut fra amerikanerens tidligere så sterke motstand mot Sovjetunionen når de, i sin tid, kjørte samme linje. Nå er det USA som kjører. Men jeg er usikker på om man skal kjøre parallellen så langt som å si at Osama bin Laden blir for Bush det Waldemart er for Harry Potter: den onde makten i verden. Men det er den måten å tenke politikk på som møter lesere av Harry Potter og tilhengere av George W. Bush.

Neumann viser til hvordan rektoren på Hogwart, skolen for heksekunster og trollskap hvor Harry Potter er elev, sier til alle elevene at de må ta et valg om hvilken side de vil stå på. Den gode eller onde.

Viktig

En sånn måte å tenke politikk på er aldeles skrekkelig, fortsetter Neumann.

– Hvordan får du folk over på din side ved å stemple dem som onde? Er det ikke bedre å si at dem har gått seg bort, eller er midlertidig villfaret fra virkeligheten? Mao sa noe sånt som at å bære over med fienden er grusomhet mot kameraten, og det er en måte å tenke politikk på som er forferdelig farlig.

– Ved å henvise til fenomener som Harry Potter og amerikansk underholdnings-tv, blir ikke disse argumentene lette å ignorere?

– For det første mener jeg, prinsipielt sett, at det er liten vits å intervenere i den offentlige debatten hvis du har til hensikt å si ting som alle er enig i. Dernest at hva folk måtte mene om seriøsiteten i dette egentlig ikke interesserer meg. Jeg syns dette er viktig, og mener det er en aldeles umulig tanke at vi skal kunne gå rundt i en leveverden hvor vi blir bombardert av disse uttrykkene og tro at det ikke også er konstituerende for hvordan vi tenker. Hvorfor tror du ellers regimer er opptatt av å bedrive sensur?

– Det er veldig enkelt: når noen ser på det samme i timevis hver dag, bør man undersøke hva det er, og hva det gjør med den som ser på.