Berlin plages av storm. Regnet pisker gjennom gatene, og man advares mot takstein og annet fra oven. Enkelte ville kanskje mene at det ville vært en fordel om en mann ved navn Peter Unfried fikk en solid takstein i hodet. Det er nemlig Unfried, stedfortredende redaktør i Die Tageszeitung («taz»), sitt forslag: Å omdøpe gata Kochstrasse til Rudi-Dutschke-Strasse.

Saken har skapt kontrovers i Berlin – ikke bare fordi den karismatiske studentlederen Rudi Dutschke er innbegrepet av 1968. Nabolaget er politisk og historisk potent. Kochstrasse er adressen også til Checkpoint Charlie, den tidligere amerikanske grenseovergangen mellom Vest- og Øst-Berlin. Et steinkast unna lå muren med den tilhørende dødssonen.

Passerer man Checkpoint Charlie og går 100 meter retning øst, troner et høyt hus med reklame- og nyhetskringkasting på toppen. Her holder Tysklands største mediekonsern, Axel Springer AG, til. Den avdøde konservative mediemogulen Axel Springer grunnla i 1952 det som i dag er Europas største avis, tabloiden Bild-Zeitung – i tillegg utgir konsernet over 150 andre publikasjoner i inn- og utland.

«Røde Rudis» dødsfiende Axel Springer er selv for lengst hedret med den tilstøtende Axel Springer Strasse. Så hvorfor ikke Rudi Dutschke?

Symbolsk seier

– Det ville i så fall være en symbolsk og historisk riktig seier: Den store og viktige Rudi-Dutschke-Strasse møter den ubetydelige Axel Springer Strasse, sier Peter Unfried når vi møter ham i cafeen i «taz»-bygningen – som også ligger i den omdiskuterte gata.

Den radikalt orienterte Die Tageszeitung ble stiftet i 1979 – som en protest mot Axel Springers mediedominans, og av folk som sympatiserte med De Grønne, et parti Dutschke var med på å grunnlegge. Det er derfor ikke så overraskende at det er «taz», med Unfried i spissen, som har tatt initiativet til navneskiftet.

Etter to års kamp er det klart for en avgjørelse. I går ble det arrangert lokalvalg i den aktuelle bydelen, Friedrichshain-Kreuzberg. Utfallet ble kjent i går kveld, etter at Klassekampen gikk i trykken. Men Unfried har flertallet i bydelsutvalget med seg og er optimist:

– Dette er Berlin, ikke en konservativ småby i Bayern. 80 prosent av Kreuzbergs innbyggere sympatiserer med venstrepartier. Så lenge vi klarer å mobilisere folk til stemmeurnene, tror jeg på seier, sier Unfried.

Minst 15 prosent av de stemmeberettigede, det vil si 28.000, må avgi sine stemmer for at dette forsøket på direktedemokrati skal kunne godkjennes.

– Men er det i den antiautoritære Dutschkes ånd å kalle en gate opp etter ham?

– Det er ikke Dutschke som trenger gata, men byen Berlin og landet Tyskland. Et lokalvalg som dette tror jeg imidlertid Dutschke som utenomparlamentarisk forkjemper ville satt stor pris på, sier Unfried.

Skudd

De argeste motstanderne av forslaget er det kristeligdemokratiske CDU, og ikke minst Axel Springer AG.

Dutschke ble 11. april 1968 skutt med tre skudd i hodet av den 18 år gamle ufaglærte arbeideren og høyreekstremisten Josef Bachmann. I en satire heter det imidlertid: «Det første skuddet kom fra Springers hus».

Springer disponerte på slutten av 1960-tallet over 70 prosent av pressen i Berlin og ble med sine markedsandeler sett som en trussel mot pressefriheten og den offentlige meningsutveksling. Den USA-vennlige rapporteringen fra Vietnam provoserte, og antikommunisten Springer uttalte:

«Man er imot kommunisme som man er imot kreft.» Springers aviser systematisk Dutschke og andre radikale som fanatiske opprørere og fiender av rettstaten og demokratiet. Det var etter å ha lest Bild-Zeitung at Josef Bachmann skjøt Dutschke, midt på Kurfürstendamm. Angrepet førte til spontane og voldsomme massedemonstrasjoner i tyske byer, og på plassen foran Springer-konsernet var det krigsliknende tilstander.

Dutschke ble hardt skadet, men overlevde angrepet, og måtte flykte, først til London, senere til Århus i Danmark, der han julaften 1979 døde av senskader; han fikk et epilepsianfall i badekaret og druknet.

Mot autoritetene

– Det antiautoritære opprøret utartet seg på en litt annen måte i Vest-Tyskland enn andre steder i Europa, som følge av krigen og det delte landet, forteller Unfried.

Studentopprørerne protesterte mot det de oppfattet som en vest–tysk fortregning – og til dels videreføring – av nasjonalsosialismen. Konservative vestberlinere mente det var en ren provokasjon å protestere mot USAs krigføring i Vietnam – ønsket man kanskje ikke det amerikanske demokratiet? Men for Dutschke var ikke det å støtte antiimperialistiske frigjøringsbevegelser det samme som å kritisere det amerikanske demokratiet. Tvert om. Den DDR-fødte Dutschke, som nektet militærtjeneste og måtte flykte til Vest-Berlin før muren ble bygd, hadde forbilder som Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht og Jesus Kristus. I tillegg til representanter for kritisk marxisme. Han ønsket både omforming av vestlige samfunn, frigjøring av den tredje verden og demokratisering av Østblokken.

I de senere årene har diskusjonene gått høylytt om Dutschkes forhold til vold og våpenbruk, men til tross for både provoserende aksjoner og ildfulle taler propaganderte han aldri direkte for voldsbruk – men svarte heller tvetydig på spørsmålet: «Vold mot saker – ja; mot personer – nei».

Men skuddene mot Dutschke regnes som en utløsende faktor for den tyske terrorismen på 1970-tallet.

Framtida

– Man kan si at det er lenge siden studentopprøret, at det ikke har noen betydning lenger, men jeg mener at denne typen symboler som en gate representerer er viktige. Flere har foreslått andre, mindre betydningsfulle gater – eller helt urealistisk: Kurfürstendamm. Men det er akkurat her Dutschkes gate må ligge, sier Unfried.

– Den som vil forstå dagens Tyskland, kan verken ignorere 1989 eller 1968. I dag kommer tyske skolebarn til Kochstrasse for å lære om murens fall, nå kan de også lære noe om 1968. Slik handler ikke dette egentlig om historien, men om framtida: Alle Rudi Dutschkes ideer er ikke lenger gyldige, men ved å bli påminnet en som levde, og døde, for å gjøre verden bedre, minnes vi samtidig på at vi må kjempe for våre alternativer.