Kaare Espolin Johnson har sagt: «Det er letingen som er det fine, ikke oppfyllelsen. Kommer du prinsessen nær nok, har hun ikke drømmen over seg – og uten drømmen er det ute med oss».

I mars feires billedkunstnerens hundreårsjubileum – med ny antologi og en nyutgitt biografi.

Antologien heter «Vær hilset», den er redigert av Wenche Torunn Nilsen og i den finner du dikt, brev, taler og bilder fra en rekke ulike hold, alle adressert Espolin Johnson. Kunstner Oscar Bodøgaard har bidratt, forfatter Erik Fosnes Hansen, musikerne Kari Bremnes og Erik Bye, humorist Arthur Arntzen, reporter Jahn-Otto Johansen, foruten redaktøren selv – og en rekke andre navn.

Biografien er Bjørn Tore Pedersens standardverk «Lengselens billeddikter». Den kom ut første gang i år 2000, men relanseres altså i vår i ny og utvidet utgave.

Posisjon

Vi snakker med Bjørn Tore Pedersen i Bodø om finnmarkingen Espolin Johnsons posisjon og særpreg.

– Kaare Espolin Johnson har faktisk ikke fått den plassen som han fortjener ennå. mener jeg, den anerkjennelsen han fortjener, hverken nasjonalt eller kanskje særlig internasjonalt.

– Hva skyldes det?

– Antakelig flere ting. For det første at han gikk så til de grader på tvers av alle moteretninger og ismer i billedkunsten at han ble sett på som et utskudd. For det andre det strenge fokuset på mennesker og naturen. Og tredje at han hadde så dårlig syn. En netthinneavløsning i 1941 gjorde ham blind på det ene øyet, og i og med at han allerede var nærsynt fra fødselsen, ble det ene øyet som fungerte – arbeidsøyet – stadig dårligere. Han fikk en øyeoperasjon i 1970, og da var han nede i minus 26 i brilleglass. Han måtte jobbe med øyenerven tett inntil bildene sine, og skulle han se dem på avstand, måtte han bruke kikkert. Det sier seg selv at dette ga ham et helt eget perspektiv og en egen teknikk. Han var et utskudd også i så måte. Noe helt for seg selv.

Espolin Johnson var heller ikke videre interessert i å slippe kunsthistorikere, og andre såkalte fagmenn, innpå seg i sin levetid. Han opplevde dem som selvopptatte og selvhøytidelige.

Brukandes

– Han syntes ikke det var så veldig spennende om en kunstprofessor slapp en eller annen fjert, fortsetter Pedersen, han forholdt seg heller trofast til sin opprinnelse og til folket. Espolin Johnson kom fra en embedsmannsfamilie, men la aldri skjul på at det var i arbeiderklassen han hørte hjemme. Det ser du også i bildene hans. Det er bilder av arbeidsfolk.

Og når det er sagt, sier Pedersen, må det legges til at Espolin Johnson ikke var så opptatt av status og berømmelse.

– Han var en folkets kunstner?

– I aller høyeste grad. Han var opptatt av at folk skulle ha det bra. Han likte å omgås mennesker. Likte å møte mennesker i alle sammenhenger. Og han var raus. Tok gjerne med seg et nytt litografi som takk om han var invitert i middagsselskap. Det stilte seg annerledes når investorer kom på besøk og lurte på hvilke av arbeidene hans de burde investere i. Han var ikke like begeistret for den type spørsmål. Det viktige ved arbeidet var at noen likte det. At noen utviste glede over det.

Pedersen forteller om vonde ungdomsår i Bodø, hvor Espolin Johnson ikke turte gå med briller for de andre elevene, og så null niks fra sin plass bakerst i klasserommet. En dag sier lærerer til ham at han nok må sendes tilbake til Finnmark i ei kasse merket «ubrukelig».

Og Pedersen forteller om en bryllupsreise til Telemark med sykkel! Med hjemmelagde soveposer og telt. Det var ikke penger til annet, men det var lykke.

Dikter

– Du kaller ham «billeddikter» i boken din, hva legger du i det?

– Han måtte kunne dikte i bildene sine. Det var han veldig opptatt av. Ta bildet «Fylgje», hvor to gutter, Espolin og fetteren hans, vandrer over vidda, mot russergrensen, en god vårnatt. De har lapper og neverbiter med seg som vinden skal blåse over grensa, langt inn i Russland, helt til Djenghis Kahn, som så skulle hente de to, og vise dem Russland og Asia, hele veien til kysten og havet. Men i det bildet har han diktet inn et fjellparti, et stykke bak guttene, som ikke har noe i den landsdelene å gjøre. Det er Rondeslottet som Espolin hadde utsikt til fra sin hytte på Salangen. Men fordi fjellet sto ham nært fikk det være med i «Fylgje».

Det er mye drøm, eventyr og lengsel i bildene.

Det er romantikk.

Kunstneren skriver: «Selv den minste pytt skjult i myr og mose får sin lille lysstjerne».

Kari Bremnes skriver:

Merkelige Espolinalle ting du visstebildan dine søng om de som barog om de som sku miste