Det er det lille kvalitetsforlaget Bokvennen som i disse dager lanserer «Gresstrå 1», første bind av en norsk oversettelse av Walt Whitmans «Leaves of grass». Boka ble første gang gitt ut i 1855, og er en diktsamling som forandret amerikansk litteratur og staket ut kursen for det vi kan kalle den moderne amerikanske poesien. En skjellsettende bok, altså, hadde det ikke vært for det, smiler redaktør Marius Wulfsberg, at det er ikke en bok.

– «Leaves of Grass» er utvilsomt Walt Whitmans viktigste bok, bare at det ikke er en bok. Det er et såkalt «work in progress». Et manus som han skrev om på utallige ganger, og også ga ut i flere ulike versjoner.

Det kom seks forskjellige varianter ut i Whitmans levetid alene.

Skjellsettende

– Whitman skrev veldig mye annet. Han var journalist og redaktør og skrev reportasjer fra gatelivet i New York. Men «Leaves of grass» er det vi kan kalle livsverket hans, sier Wulfsberg.

– Hva kjennetegner samlingen?

– Det som kjennetegner og gjør boka skjellsettende er for det første at den tar opp i seg det amerikanske samfunn og kultur som ingen andre bøker før den. Hele det kulturelle og språklige mangfoldet som fantes i innvandrernasjonen USA på 1800-tallet. Det andre som kjennetegner den er det livsbejaende, verdensbekreftende perspektivet hans. Han priser og besynger livet, naturen, kulturen, mennesket, individet, sitt eget jeg og sitt eget selv. Der hans samtidige europeer Baudelaire innstifter en reflekterende og negerende lyrikk, skaper Whitman en bekreftende.

Innvandring

– Ble det mottatt som noe nytt også den gangen?

– Det ble det. Walt Whitman ble oppfattet som den nye unike amerikanske poeten, og ble ganske raskt kanonisert. Det tilsynelatende likefremme direkte, umiddelbare uttrykket hans, i frie vers, brøt med den mer formelle og metrisk bundne poesien.

– Hvor skrev han fra?

– Han var bosatt i New York, og det var viktig, fordi New York den gangen var stedet hvor de nye amerikanerne kom inn. Det var støpeskjeen, så å si, for den amerikanske kulturen, og her gikk journalisten Whitman rundt. Han besøkte kafeer og puber. Han skrev reportasjer. Han opplevde de nye livet rett inn fra havna og ble derfor den som poetisk og litterært sett best beskrev dannelsen av en amerikansk kultur.

– «Gresstrå» er kanskje en bok for innvandrings-fiendtlige politikere?

– Så absolutt! Men det er også viktig å merke seg at «Leaves of grass» ikke er skrevet for eller mot noe. Den sier alltid ja, men den sier ikke ja fordi den er politisk motivert, men fordi verden er. Boka sier ja før spørsmålet om verden er blitt redusert til økonomi eller politikk. Whitman vil at selve verden skal tre fram for oss i diktene sine, det er nivået han skriver på.

Livet

– Hva er det viktigste i det vi kan kalle bokas innholdsmessige karakter?

– Det må være at Whitman her begynner å utforske det moderne selvet. Han setter seg selv i sentrum og beskriver sin opplevelse av verden og hvordan verden forandres, hvordan han selv forandres og hvordan det foranderlige selvet og den omskiftelige verden helt konkret flyter over i hverandre. Den forståelsen av det moderne selvet som vi tar som en selvfølge kommer fra Whitman. Men «Leaves of grass» er ingen tematisk enhetlig samling. Whitman skriver om alle de store temaene, som kjærligheten, borgerkrigen, samfunnet, politikken, barnet, den voksne, den gamle. Men egentlig er alle temaer for små for ham. For små for poesien. Walt Whitman ville at poesien skulle være like stort som livet, og det er nok på mange måter derfor han ble så viktig som han ble – og er så viktig som han er.