Faglig sekretær i Nei til EU, Boye Ullmann, mener LO-leder Gerd-Liv Valla hadde all grunn til å bli forbanna over innholdet i Fafo-rapporten «Ti år med EØS – konsekvenser for fagbevegelsen», som Landsorganisasjonen hadde bestilt. Rapporten, mener Ullmann, var et ensidig kampskrift for omkamp om Norges – og LOs – nei til norsk EU-medlemskap.

Derfor var det ifølge Ullmann riktig av Valla å be leder for LOs internasjonale avdeling, Ingunn Yssen, instruere Fafo om å endre rapporten, en ordre Yssen motsatte seg. Denne krangelen mener Boye Ullmann var starten på konflikten mellom Valla og Yssen.

EU-splittelse i Ap

Snurr filmen tilbake til 1992, det året Stortinget sa ja til EØS-avtalen. Den 2. mai skrev deltakerlandene i EU og Efta under avtalen. Den 16. oktober var avtalen ratifisert i Stortinget. Dermed fantes det minst tre leire i den norske Europa-debatten: De som var motstandere av både EU og EØS, de som var tilhengere av EU, men så på EØS som en god nummer to – og de som mente at EØS fikk holde.

Fra ja-sidens frontkjempere var det nok meningen at EØS bare skulle være første skritt på vei inn i EU. Men EØS-avtalen skapte en sterk gruppe innen Arbeiderpartiet og LO som sa nei til EU, men ja til EØS. Anført av Trond Giske og Hallvard Bakke på den politiske siden, og et stort antall tillitsvalgte i fagbevegelsen på den andre, bidro disse kreftene helt avgjørende til at Norge sa nei i 1994.

Men 1992, altså. Dette året møtes ifølge Dagsavisen søndag Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen i en studiesirkel om Norge og EU. Valla var statssekretær for Gro Harlem Brundtland, mens Yssen var Ap-rådgiver på Stortinget. Sammen med dem i studiesirkelen fantes andre med betydelig makt i Arbeiderpartiet.

Ut av denne studiesirkelen kom det to ting: For det første et nært personlig vennskap mellom to sterke Ap-damer, Valla og Yssen. Og for det andre en hel haug EU-tilhengere. Yssen var en av dem, Valla var den eneste som endte opp med et nei-standpunkt.

Norge og EØS

Ni år seinere velges Valla til LO-leder. På kongressen arbeider en gruppe delegater for at LO skal få analysert konsekvensene av EØS-avtalen ti år etter at den trådte i kraft. En av delegatene som fremmer forslaget er Boye Ullmann, og han og de andre får det som de vil.

LO-kongressen vedtar å få utført en slik utredning, som skal være ferdig til «jubileet» for EØS-avtalen i 2004. Men Ullmann og hans allierte EU- og EØS-motstandere har bare vunnet en halv seier, og knapt nok det: Oppdraget med utredningen går rutinemessig til forskningsstiftelsen Fafo og forskerne Anne Mette Ødegård og Jon Erik Dølvik.

Rapporten de avleverer er, slik Ullmann leser den, preget av at Ødegård og Dølvik «har klissvåte drømmer om blått flagg og gule stjerner».

– Det er ingen forskningsrapport, men et innlegg om hvor dumt det er at vi ikke er med i EU, men bare godtar en husmannskontrakt, fastslår Boye Ullmann.

Denne dommen over Fafo-rapporten trenger man ikke vært faglig sekretær i Nei til EU for å utstede. I LO-systemet ble rapporten «karakterisert som ubrukelig og unødvendig», skal vi tro Ingunn Yssens oppsigelsesbrev.

Yssen hevder rapportens endelikt ble slik det ble ikke fordi den var et politisk innlegg, men fordi LO-leder Gerd-Liv Valla måtte tåle kritikk for manglende Europa-politisk engasjement.

«Fafo laget en meget god rapport og LOs leder ble informert av meg om hovedlinjene, og at det sto ting der som kunne oppfattes som kritikk av henne. Først og fremst handlet det om sitater av henne hvor hun påpekte at hun så langt i sin lederperiode ikke hadde prioritert internasjonale spørsmål. Valla ble rasende og mente at jeg var både illojal og udugelig som ikke hadde fjernet dette fra rapporten,» skriver Yssen i sin oppsigelse.

Berettiget kritikk

Ingunn Yssen hevder at Gerd-Liv Valla ba henne instruere Fafo om å endre rapporten slik at kritikken forsvant eller ble dempet ned. Boye Ullmann mener det var på sin plass at LOs leder ga instrukser, all den tid organisasjonen hadde betalt mye penger for en forskningsrapport – og fått et partsinnlegg i retur.

– Men Ingunn Yssen lot være å gjøre noe. Hun har de samme klissvåte drømmene om blått flagg og gule stjerner som Fafo-forskerne, konstaterer Ullmann.

– Det er klart at LOs ledelse da må kritisere lederen for internasjonal avdeling, sier han.