16. oktober 1793 rullet hodet til Frankrikes dronning Marie Antoinette. Fra å være ung, populær og kjent for sin sjarme, endte hun sitt liv hatet av folket. I flere hundre år har biografer kastet seg over dette potente historiske materialet.

I disse dager kan det norske kinopublikummet se filmskaperen Sofia Coppolas versjon: Filmen portretterer en ungpike plassert i et fremmed, fiendtlig hoff, ensom i sitt ekteskap og fratatt alt privatliv. I kamp mot kjedsomheten bader hun i smykker, kjoler og kaker, spiller bort penger og går fra det ene maskeballet til det neste. Når virkeligheten utenfor ikke lenger kan stenges ute, er filmen slutt.

Under verdenspremieren i Cannes, møtte filmen et buekor; historiker Kai Østberg, kan ikke annet enn å slutte seg til:

– Marie Antoinette kjedet seg, men hun var ikke kjedelig, sier han.

Men kjedelig synes han hun er blitt i Coppolas film.

– Begrensende

Filmen er bygd på Antonia Frasers omfattende biografi fra 2001, som framstiller dronningen i et velvillig lys. Men Østberg synes ikke filmen løfter henne opp.

– Perspektivet gjør henne historisk og biografisk uinteressant, sier historikeren, som tror den store interessen for Marie Antoinette ikke bare kan forklares med at hun ble henrettet, men også må knyttes til karakteren hennes, personlighetsendringen hun går gjennom, og den symbolfunksjonen hun får.

Fjorten år gammel ble Marie Antoinette, som erkehertuginne av Østerrike, prinsesse av Ungarn og Bøhmen. Hun ble sendt bort fra familien i Østerrike for å giftes bort til en fransk prins i Versailles, seinere kong Ludvig XVI. Moren, Maria Theresia, ønsket henne dit for å fremme Østerrikes interesser og samtidig få en slutt på det lange fiendskapet landene imellom. Å frambringe en arving sto svært sentralt.

Denne biten får god plass i Coppolas film: Den unge og impotente prinsen utsetter sine seksuelle tilnærmelser, og Marie Antoinette utsettes for press og misbilligende blikk. Når hun etter åtte år føder deres første barn, er det foran hoffets nysgjerrige øyne. Det franske kongehuset levde et offentlig liv, og den daglige påkledningen av dronningen var en offentlig seremoni som skulle bekrefte rangen til de ulike medlemmene av hoffet.

Coppola vektlegger tenåringens flukt fra dette livet.

– Det må bli daft når hun begrenser filmen til Marie Antoinettes privatliv, sier Østberg, som synes regissøren like godt kunne lagd en film om en amerikansk college-jente.

For samfunnet fortsatte, som kjent, å gripe inn i dronningens liv. Men det har Coppola valgt å se bort fra.

Ikke alminnelig

– Kongeparets hemmelige rådgiver, revolusjonslederen Mirabeau, sa om kongen at han har én mann og det er hans kone. Han hadde respekt for henne, framhever Østberg.

Han mener også hun hadde en måte å føre seg på som vakte oppsikt, og som helt forsvinner i skuespiller Kirsten Dunsts nabojenteaktige utstråling.

– Det er riktig at Marie Antoinette var vimsete og upolitisk som ung, og hun mestret ikke å fremme Østerrikes interesser. Men hun kunne øve politisk makt i enkeltsaker og med hensyn til personvalg. Hun bidro for eksempel til å innsette en finansminister etter egen smak, og tidligere avsatte hun en som gikk imot hennes interesser og offentliggjorde kongehusets pengebruk. Dette får vi ikke se noe av i filmen, innvender Østberg, som mener denne slutter når Marie Antoinettes utvikling snur: Ved reisen fra Versailles til Paris.

– Det som skjer mot slutten, er jo at de lever et dempet, borgerlig familieliv. Det er slutt på ballene og hun går opp i morsrollen. Nå spiller hun også en politisk rolle i motrevolusjonen. I rettssaken framstår hun med stor verdighet, sier han, og legger til:

– Men ikke engang denne tomhjernete feste- og fjasefasen gir Coppola noe godt bilde av, for man får ingen som helst ide om hva som gjøre henne så forhatt. At hun bruker mye penger på fest blir for tynt.

Forræder

Så hvorfor ble dronningen symbol på alt som var galt i 1700-tallets Frankrike?

Østberg understreker at Marie Antoinette ikke er den eneste franske dronningen som ble hatet. Franske dronninger hadde i utgangspunktet en ulempe fordi de ble importert fra fremmede kongehus. Marie Antoinette ble oppfattet som en østerriksk spion. I tillegg trakk hun seg tilbake fra det offentlige livet som var de kongeliges oppgave å føre.

En annen ulempe i revolusjonstida var at hun var kvinne.

– De revolusjonære drar ikke kongen ned i samme grad. Det er blitt forklart med at de ønsket å videreføre maktens maskuline karakter i republikansk versjon, sier Østberg. Han peker også på at Marie Antoinette ble et kjært hatobjekt fordi hun kunne symbolisere den uheldige sammenblandingen mellom offentlig og privat makt.

– Hun ble beskyldt for å bruke sin sjarme i sine forbindelser. Når de offentlige og private sfærene skal atskilles, blir hun symbolet på det man må gjøre seg ferdig med, sier han.

Med andre ord: Det korrupte systemet.

Så var da heller ikke hennes politiske sympatier spiselige for de revolusjonære.

– Hun var en forsvarer av standsamfunnet og trodde på sin slekts gudegitte rett til å herske. Hun så på revolusjonen som en ustyrlig masse, og ønsket å bringe tilbake et barnslig tillitsforhold mellom konge og folk. Det stemmer at hun aldri sa «om folket ikke har brød, la dem spise kake», som filmen gjør et poeng av, men slik hun levde, kunne hun jo like gjerne sagt det.

Da hun til sist ble henrettet, hadde hun da også kvalifisert seg som landsforræder gjennom medvirkning til motrevolusjon. – Men også før dette ble hun oppfattet som forræder, forteller Østberg.

Fordreining

Mot slutten av «Marie Antoinette» kan vi se følgende sterke scene: Dronningen går alene ut på slottsbalkongen og møter det klagende folket. Sakte bøyer hun seg for mengden, i noe som likner en symbolsk underkastelse. Folkets stemning snur – «leve dronningen», ropes det, først av én, så av alle.

Storslått, men historisk feil.

– For det første gikk kongen ut først, og deretter dronningen. Og hun bøyde seg ikke. Hun gjør sin plikt og viser seg for offentligheten, men blir stående rank. Slik betvinger hun mengden og vender deres sinne til begeistring. Dette var også typisk for Marie Antoinettes holdning. Filmen fullbyrder en tolkning av henne som er fordreid, sier Østberg.