Det ble, som mange sikkert husker, en del avisdebatt og en del spalterabalder da Gyldendal, i januar 2006, utlyste en romankonkurranse om «Den nye politiske romanen». Både kulturjournalister, tidskriftsredaktører og forfattere reagerte: Gyldendals politiske romankonkurranse er absurd, sa forfatter Frode Grytten. Gammeldags og svært snevert, het det fra den gang Syn og Segn-redaktør Hilde Sandvik. Og i Dagens Næringsliv skrev forfatter, journalist og bandbiograf Jan Zahl: Fri og bevare oss for enda flere romaner om industrisamfunn i oppløsning. Det haglet, som det heter, med kritiske meldinger. Forlaget svarte kritikken med følgende spin, signert redaktør Kari Marstein: «Vi tar det som et tegn på at vi har truffet en nerve.»

Frp?

Og ja? De hadde kanskje det? Det var uansett fint lite nerver på kafeen Internasjonalen («et heeelt tilfeldig valgt åsted,» smilte redaktør Kari Marstein i sin intro) torsdag formiddag, da vinnerne skulle utropes og, med dem, konkurransen avsluttes. Der var det croissanter, forlagsfolk, avispresse, radio og ikke minst: Dagsrevyen. Selveste Dagsrevyen. Merkelappen «politisk roman» trekker åpenbart fortsatt.

Allerede nevnte Jan Zahl var der også. Men det betydde ikke at han forandret mening om konkurransen, men han håpte, sa han – om ikke bent ut ønsket – at vinneren ble en Frp-roman ( tenk deg den første «frepper»-romanen!), all den tid «politisk roman» omtrent er synonymt med AKP-ml.

– Hvorfor er det det, spurte Zahl.

Vi spurte Gyldendals Kari Marstein; – Var det Frp-romanen dere var ute etter med denne konkurransen?

– Nei, det kan jeg ikke si. Vi var ikke ute etter en ting især. Men det hadde vært spennende om den kom. Hadde det ikke det? Det finns jo faktisk ikke.

Grep

Romankonkurranser er ikke noe nytt fra forlagenes side. Sånn har de holdt på i alle år, som det heter. Åpne konkurranser, nordiske konkurranser, sjangerbestemte, tematisk bestemte (som denne), kjønnsbestemte og så videre. Det er ikke noe nytt.

– Så er det kanskje først og fremst et godt praktisk grep?

– Det er et godt grep, ja, men det er også morsomt. Men viktigst: Det er en mulig måte, kanskje den eneste, for oss i forlaget til å påvirke retningen på samtidslitteraturen.

– Men hvis dere så ønsker, kunne dere jo , heller enn utlyse konkurranser? sier journalisten og viser til Hun tror ikke de har samme mulighet til å jobbe mer politisk i det vanlige redaksjonelle arbeidet slik vi så forlaget Oktober arbeide på sytti– og åttitallet. – Nei. Vi kunne aldri blitt et forlag som det Oktober var da. Vi kan ikke la et eventuelt politisk innhold få like mye å si som den litterære kvaliteten. Det ville snevret forlaget inn i alt for stor grad. Med mindre man sier, som noen gjør, at alt er politisk. Men hvordan forholde seg til begrepet da?

Vinnerne

Så var det tid for kåring. Juryen – som besto av Kjartan Fløgstad, Cathrine Sandnes og Johan Harstad – utropte Izzet Naci Celasin og Leif Henriksen som verdige vinnere. Det er vanskelig å skille, sa juryformann Fløgstad, men vi er blitt enige om at Henriksen får første og Celasin andreplass.

Henriksen for romanen «Fjorten dager i Nordsjøen», om fjorten dager på en oljerigg i Nordsjøen.

Celasin for sin foreløpig tittelløse roman om politisk aktivisme i Tyrkia.

Begge vinnerne født på femtitallet. Begges bøker sprunget ut av eget liv og virke.

Vi spør Marstein igjen: – Kom det inn manus som ikke ble lest fordi de falt utenfor forlagets eventuelle forståelse av den politiske romanen?

– Det blir vanskelig for meg å si noe konkret om alle de manusene som ikke nådde opp, men alt som hadde en viss litterær kvalitet og var bredt nok anlagt, ble vurdert.

– Så da har dere ikke operert med en klar og avgrenset forståelse av den politiske romanen?

Marstein smiler:– Alt er jo politisk.

Stedet

Konkurransevinner Leif Henriksen svarer, når han blir spurt om hvor han hører hjemme på den såkalte politiske aksen, at han absolutt er en venstresidemann, men mangler partitilknytning.

– Jeg tror jeg kaller meg «uavhengig sosialist».

Frepper-romanen må med andre ord vente ennå litt.

– Kari Marstein sier at Gyldendal har ønsket å påvirke retningen i samtidslitteraturen, føler du deg påvirket i så måte?

– Nei. Jeg hadde begynt på manuset lenge før jeg så utlysningen. Men jeg er ikke en utpreget politisk forfatter. En menneskeskildrer, heller. Jeg ville mest av alt skrive om disse mektige byggverkene. Riggen. En øy av betong, jern og stål. Å være der ute gjør noe med deg.

– Tenker du at politisk litteratur først og fremst hører hjemme på industrielle arenaer som riggen?

– Nei, politisk litteratur kan også skje på kjøkkenet. Men da bør man kanskje høre på et debattprogram på radio og være flammende uenig med innleggene?

Henriksen ler godt.

Omsorg

Til sist spør vi jurymedlem Johan Harstad om hvordan juryen forholdt seg til begrepet «den politisk romanen» i arbeidet med å kåre vinnerne.

– Vi hadde ingen klare ønsker på forhånd om hva vi ville ha. Jeg tror forlaget ville at det skulle komme noe «nytt» ut av det, men hvem vet hva det er? Ta «Fjorten dager i Nordsjøen»: det er ei bok jeg ikke kunnet ønske meg før jeg fikk lest den. Først etterpå kan jeg si, jo, dette ville jeg ha.

– Hva med Frepper-romanen? Kom dere over noen? Hvor blir den av?

– Men de er jo ikke interessert i kunst og kultur!, smiler Harstad. Og nå som Eli Hagen-boka er kommet, hva mer trenger de? Jeg tror den politiske romanen tilhører venstresida fordi den alltid har vært mer offensiv. Du finner ikke blådressen på barrikadene, ikke sant.

– Men blådressene har ofte penga og makta, om de ikke skriver romaner. Så er kanskje den politiske romanen et uttrykk for avmakt?

– Nei, det tror jeg ikke. Det er mer et tegn på at man fortsatt bryr seg. Og det er ekstremt viktig.