Det er som tatt ut av en cowboyfilm: Lovløse har skutt føreren av et tog som suser langs skinnene, problemet er bare at togførerens døde hånd ligger stiv på gassen i lokomotivet. Toget nærmer seg en sving, og det samler fart mens det flyr langs klippeveggen.

Ifølge filippinske Walden Bello er du passasjer på dette toget.

– Vi er passasjerer, og vi forsøker å komme oss inn på styrerommet. Men vil vi være i stand til å komme oss inn i styrerommet i tide, slik at vi kan få den døde hånden av gassen?

Diskreditert

Walden Bello er professor i sosiologi ved Universitetet på Filippinene, og direktør ved det Bangkok-baserte «Focus on the Global South». De siste årene har han markert seg som en sentral person i den globaliseringskritiske bevegelsen internasjonalt.

I dette intervjuet med Klassekampen hevder Bello at vi lever i en tid som kan minne om en scene fra en cowboyfilm. Og for dem som skulle være i tvil:

– Den nyliberale politikken er som den døde hånden.

Ifølge Bello er de politiske endringene i land i Latin-Amerika eksempler på en bred motstand mot nyliberalismen, en motstand som ifølge Bello er på frammarsj. Spørsmålet er ifølge Bello hvorvidt denne motstanden vil vinne igjennom før det er for sent.

– Det er avgjørende å jobbe med alternativer, å gjøre disse troverdige. Hvis ikke dette gjøres vil den nyliberale politikken bli værende – på tross av at den er diskreditert – med nyliberale teknokrater som følger denne politikken i mangel på alternativer.

Rulles tilbake

Den egyptiske økonomen Samir Amin hevdet i et intervju med Klassekampen i fjor at USAs angrep i Midtøsten er starten på en «hundreårskrig mellom nord og sør». Amin får ikke støtte for dette synet av Walden Bello.

– Jeg vil stille det annerledes: USAs overhengende tap i Irak og Afghanistan leder mot en oppløsning av USAs globale hegemoni. USAs trusler mot Chavez, Iran og Nord-Korea klinger hult. USAs befolkning vil bli grepet av en sterk isolasjonisme hvilket vil føre til en aversjon mot intervensjoner. Uten USAs militære støtte vil den storselskapsdrevne globaliseringen bli rullet tilbake.

– Denne tilbakerullingen har allerede startet med nyliberalismens legitimitetskrise og den dype krisen i de multilaterale institusjonene – Verdensbanken, Det internasjonale pengefond (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Uansett hvor mye vi måtte være uenig med ideologiene deres, så må vi takke den irakiske og afghanske motstanden for å ha fått USA til å lide under et historisk slag. Ironisk nok må vi i sør også takke George W. Bush for hans utrolige dumskap.

Bello ser ikke for seg at USA vil makte å komme seg ut av Irak og Afghanistan med det første.

– Dess lengre USA er innmurt i disse konfliktene, dess bedre for resten av verden, ikke minst i sør. På ett eller annet tidspunkt vil USA forlate Irak – i helikoptre fra tak i den grønne sonen. Forhåpentligvis vil dette fornedrende nederlaget lære USAs folk at de aldri igjen skal la deres regjering intervenere i den minste konflikt.

Gramsci

– 2006 har blant annet vært preget av striden rundt Muhammed-karikaturene, pavens kritikk av islam og valget av Hamas i Palestina med påfølgende boikott fra vestlige land. Tyder dette på at vi virkelig går mot et sivilisasjonskrasj?

– Dersom folk lar religiøs fundamentalisme ta politikken deres som gissel, kan sivilisasjonskrasjet bli en selvoppfyllende profeti. Heldigvis synes folk med forskjellig religiøs bakgrunn å komme hverandre i møte i felles interesser, på tross av alarmerende artikler i pressa. Hizbollah søker for eksempel ikke etter å etablere en islamsk stat i Libanon, og har smidd en ikke-sekterisk allianse med det libanesiske kommunistpartiet og Michel Aouns maronittisk-kristne bevegelse. Hizbollahs talspersoner snakker om å bygge en «nasjonal folkelig» konsensus – dette er Gramsci, ikke Koranen, sier Bello før han legger til:

– I det siste kongressvalget i USA stemte en tredel av George Bushs evangelisk kristne base på Demokratene. Jeg tolker dette som et tilbakeslag for Bush og hans kristne fanatikeres korstogsmentalitet i Irak og Afghanistan, og deres intolerante politikk.

Klimaendringer

– Hvordan skal man håndtere klimatrusselen?

– Vi må gå forbi Kyoto-protokollen og de utviklede landene må godta større kutt i sine utslipp av drivhusgasser. Kina og de avanserte utviklingslandene må også godta absolutte grenser, ikke minst Kina, som i dag er den nest største utslipperen av drivhusgasser. Andre land vil bli nødt til å drive et aggressivt diplomati for å tvinge USA til å godta absolutte grenser gjennom en ny Kyoto-protokoll. Det er nå tida er inne for å presse USA, nå som amerikanerne har blitt klare over George W. Bushs cowboyaktige unilateralisme.

– Hvordan vil veksten i kinesisk økonomi prege utviklingen innen verdensøkonomien.

– Verden må overbevise Kina om å forlate sin eksportorienterte industrialisering basert på høy vekst til fordel for en strategi for lav vekst rettet mot hjemmemarkedet, som er sentrert rundt inntektsfordeling. Det er dette det nye kinesiske venstre presser Kinas lederskap til å gjøre. Elementer i det kinesiske lederskapet er bevisste rundt at dagens modell ikke er bærekraftig for miljøet. Vi må hjelpe de til å fremme sin sak.

– I tillegg må vi aggressivt stå opp imot Verdensbanken, som i sin seneste studie fortsetter med å selge inn en strategi for høy vekst som vil bygge en høykonsumerende global middelklasse. Dette viser i realiteten fallitten for denne institusjonen, som ikke synes å være klar over at det er noe som heter klimaendringer.

EU

– Fra nyttår fikk EU to nye medlemsland. Hvordan tror du EU vil utvikle seg, og hvordan vil forholdet mellom EU og USA utvikle seg?

– EU kan være en modell for en sunn form for økonomisk og politisk integrasjon, dersom Unionen forlater sin nyliberale økonomiske politikk, dersom dens teknokratiske institusjoner mer og mer blir gjort til gjenstand for folkelig og parlamentarisk overvåking og kontroll, og dersom den forlater sine hegemoniske ambisjoner.

Bello er overbevist om at USA vil forsøke å holde på EU som en underordnet alliert i sitt globale hegemoniske styre.

– Ved å alliere seg med krefter i sør kan EU stå fram som en motvekt mot USAs makt, og en sunn pilar for en sann multilateral og pluralistisk verdensorden.