«Vi ser at den typen programmer vi lager finnes ikke i Norge og Danmark»
Kristina Lindström
SAMTIDSKUNST: Redaksjonen for «Arty». foto: emma jönsson |
Da en av programlederne for «Arty», det nye programmet om samtidskunst på svensk tv, var på lavpriskjeden Konsum for å handle, ba hun som satt i kassa om tips til hvor hun burde gå på kunstutstillinger – hun hadde aldri vært på kunstutstilling, men ville gjerne.
– Det er heftig. Bare tre avsnitt av programmet hadde blitt sendt, og da tenkte jeg: vi har lykkes, sier Emelie Persson.
Hun er produsent for det nye programmet og har ti års fartstid fra den svenske statskanalen.
– Dere har som ambisjon at den jevne svenske borger skal kunne forholde seg til programmet?
– Absolutt. Samtidskunst er ett av de vanskeligste emnene å gjøre lett tilgjengelig. For det første ser ikke alle kunst, og de som gjør det tenker gjerne «hva er dette». En ting vi har forsøkt er å følge kunstnerne fra idé til ferdig objekt, noe som kan gjøre kunstverket mer tilgjengelig, sier Persson.
«Arty» fulgte også med da et verk av den franske kunstneren Sophie Calle fikk henge hjemme hos noen uten kjennskap til henne i en uke.
– Det ble et møte mellom et veldig konseptuelt kunstnerskap og helt vanlig publikum, og var veldig riktig for oss, sier Persson.
Ikke en andedam
Er svensk tv rett og slett et kulturmekka? Svenskene er ikke snauere enn at de stemmer i:
– Jeg synes det virker sånn, ja. Vi samarbeider med både DR og NRK, og ser at den typen programmer vi lager ikke finnes i Norge og Danmark.
Det sier Kristina Lindström til Klassekampen. Hun er mildt sagt ikke habil: hun er ansvarlig for alle kulturprogrammene på de svenske rikskanalene – og samfunnsstoffet. Hun har vært ansatt i SVT siden 1990-tallet, og tok over som sjef for seks år siden. Hun forteller om en holdningsendring i svensk tv:
– Tidligere har kulturdekningen på tv hatt en tendens til å bare være speiling av tendenser, eller hommage til kunstnerskap. Jeg synes det er viktig at kultur er en del av samfunnet, for kulturen er ikke er en egen liten dam, men et verktøy for å se hva som skjer i vår samtid, sier Lindström.
Ett eksempel er kulturmagasinet Kobra:
– De har et internasjonalt oppdrag: å ta for seg kultur og spørsmål som speiler hele verden, ikke bare Sverige. Kobra har vært i Albania, Istanbul, Iran, Dubai, Hviterussland – rapporteringen gir oss stemmer og historier som ikke synes på tv ellers. Det viktigste vi har gjort er å behandle kultur journalistisk, for å få et kritisk blikk inn i kulturdekningen. Da programmet Musikministeriet gransket musikkindustrien ble det masse bråk, for musikkjournalistikk er ofte veldig underdanig og en del av bransjen. Også Kulturnyhetene er et eksempel: de arbeider metodisk med seminar og det er en kontinuerlig utvikling på gang internt, sier Lindström.
Journalistisk grunnsyn
Ti minutters nyhetssendinger på hverdager om kultur: kan det bli særlig sprekt? Tja, kanskje. Svenske tv-seere fikk i alle fall se innslaget om en «svensk kulturmafia». Der så Kulturnyhetene på tette bånd i kulturlivet mellom dem som deler ut penger og dem som får penger.
– Den typen granskning holder vi mye på med, sier prosjektleder for Kulturnyhetene, Peter O. Nilsson
– Har dere egne avsløringer?
– Ja, et par større avsløringer per sesong. Det ferskeste vi har gjort er å granske det svenske Mångkulturåret, hvor vi så på hvordan pengene ble fordelt – og kunne konstatere at det var lettere å få penger jo tettere man var på Mångkulturårets sjef. Vi dekker hendelser på kulturfeltet og tar ting opp til diskusjon selv. I fjor reiste Kulturnyhetene rundt i Europa og diskuterte Muhammedkarikaturene ett år etter. I høst har det vært ekstremt mye debatt om klimaendringene i Sverige, og det spørsmålet tok vi også for oss, selv om det er et emne den vanlige nyhetsjournalistikken vanligvis tar for seg, sier Nilsson.
Kristoffer Lundström er kulturmagasinet Kobras programleder. I tillegg jobber han på Kulturnyhetene og med den timeslange dokumentarserien «K Special» som går hver uke. Han har ti år som samfunnsjournalist på radio bak seg.
– Vi leter etter tydelige vinkler på reportasjer, og etter aktualitet. Den journalistiske drivkraften i kulturdekningen på svensk tv har økt de siste fem til sju årene, mener han.
Alt er interessant
Daniel Sjölin har også gått til skjermen. Han er forfatter av den kritikerroste boka «Personliga pronomen» og har vært redaktør for det tradisjonstunge – og eksperimentglade – tidsskriftet Lyrikvännen. I dag er han programleder for litteraturprogrammet Babel, som i vår går inn i sin femte sesong. På sine tildelte 28 minutter forteller Babel ukentlig om svensk og internasjonal litteratur i alle sjangre. Sjölin setter pris på at SVT ser kulturen i sammenheng med samfunnet – men ser også farer ved det:
– Å se kunst og kultur som en del av samfunnet er bra ut i fra perspektivet om allmennkringkasting. Faren er at man kan miste av syne den delen av kulturen som ikke umiddelbart ser ut til å kommentere samfunnet, kunst som tilsynelatende bare eksisterer for sin egen skyld.
Som eksempel viser Sjölin til boka «Å lese Lolita i Teheran», som hans program gjorde en reportasje om:
– Hvem skulle tro at en bok som utspiller seg i USA om forholdet mellom en mann og en ung kvinne skulle ha enorm betydning i Teheran? Men kvinnene der syntes boka sa mer om deres situasjon enn bøker som åpenbart handlet om Iran. Å redusere det til innlegg i samfunnsdebatten er ikke bra for verken kulturen eller for samfunnsdebatten. Vi lagde også en reportasje på rosens betydning i poesien. Det høres langt fra samfunnskommenterende ut, og hadde ikke som sin eksistensberettigelse at det sa noe om samfunnet, men det endte det opp med å gjøre.
Bare Skavlan
Hvordan oppfattes så SVTs kulturdekning, har den autoritet i Sverige?
– Iblant er det vi som setter agendaen for hva som diskuteres. Da Ingmar Bergman i fjor fikk en roman skrevet om seg selv, var det bare til Babel han ga kommentarer. Jeg føler at vi har seerne med oss, og jeg oppfatter heller ikke at noen i kulturverdenen ser skeivt på oss – selv om det er mange som elsker å gneldre om kulturdekningen på tv. Jeg har sett franske og tyske litteraturprogram og synes virkelig ikke det er bra: det er gamle gubber som sitter i svarte pologensere og har timeslange teoretiske diskusjoner om litteratur, sier Sjölin.
Norske kulturprogrammer har man ikke tilgang til i Sverige, annet enn de få NRK-programmene som SVT regelmessig viser. Heller ikke bransjefolket har mye kjennskap til norske kollegers programmer:
– Dere kjenner ikke godt til kulturdekningen på norsk tv?
– Nei. Det er som med litteratur: I Norge kjenner dere til svensk og dansk litteratur selv om det ikke er oversatt, mens vi vet mindre om dere. NRK får forsøke å nå oss på noe vis – i dag er det bare «Bokbadet» og «Først og sist» som når oss.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.