– Venstresida har langt mindre studier og skolering enn før. Det er en farlig svakhet, mener Dag Seierstad.

Kunnskapsbanken

Dag Seierstad, venstresidas evighetsmaskin for utredninger, nærlesing av intrikate dokumenter og kronikker fulle av fakta, hever som vanlig ikke stemmen. Den bærer likevel.

Han har nettopp mottatt Klassekampens utmerkelse, Neshorn-prisen, og gir seg omgående i kast med en nærmere beskrivelse av neshornets atferdsmønster i Uganda.

Han ble 70 år i august, da vanket det festskrift og gode ord fra mange kanter.

– Når en blir hyllet så mange ganger, begynner en så smått å tru på det som blir sagt, sier han.

Brubygger

Redaktør Bjørgulv Braanen takket Seierstad for hans utrettelige innsats som kunnskapsbank, trygg autoritet og folkeopplyser.

– Du har spilt en viktig rolle som brubygger på venstresida, både i og utafor SV, og i mange miljøer i fagbevegelsen, sa han.

Seierstad var med i Sosialistisk Folkeparti fra den spede begynnelse, og kom inn i partiledelsen i 1969 – samtidig som SUF (m-l) brøt ut og dannet ml-bevegelsen. Det er altså ingen selvfølge å bli hedret av Klassekampen.

– I dag vil jeg si at det er en stor ære, og det føles veldig riktig. Men i 1969, 1975 eller 1985 ville dette vært umulig å forestille seg. I motsetning til Ebba Wergeland har jeg ikke hatt et nært forhold til Klassekampen som en linje gjennom mitt politiske liv. Jeg husker ennå hvilken overvinnelse det var da jeg begynte å abonnere på avisa mot slutten av 1980-tallet, sjøl om jeg visste at jeg hadde bruk for mye av det som sto der. Men hvem som har forandret seg mest, kan vi diskutere en annen gang.

Aldri lei?

– Du har teknisk sett vært pensjonist i tre år. Blir du aldri lei av å nilese saksdokumenter fra EU-kommisjonen?

– Jeg tror jeg ville bli skikkelig lei over å gi meg, så lenge det foregår en EU-debatt i Norge. Eller en EØS-debatt.

Dag Seierstad var spaltist i Ny Tid i mer enn 14 år, først og fremst om EU, EØS og globalisering, før han meldte overgang til Klassekampen da Ny Tid ble kjøpt av Damm. Da hadde han skrevet rundt 750 saker, og flere er det blitt.

Han var i mange år en klassisk partisliter, med verv og jordnært, praktisk arbeid. Allerede før EF-kampen i 1972 skrev han studiehefte om EF, som også ble mye brukt i Folkebevegelsen, og utredninger og skolering er etter hvert blitt hans spesialitet.

Høyresida studerer

– Studiesirklene er ikke som de en gang var?

– Nei, det er mye mindre felles studier og skolering, både i SV og på resten av venstresida. Det er nye tider, og det er nødvendig å finne metoder som treffer i dag. Ny teknologi gir enorme muligheter, men disse nettdebattene fungerer jo ikke. Jeg mener uansett vi har en farlig svakhet her. Høyresida bygger opp sine institusjoner for teoretisk skolering, og legg merke til hvordan Fremskrittspartiet skolerer seg både organisasjonsmessig og politisk.

Den gjennomført saklige og nøkterne Dag Seierstad er faren til den karismatiske verdensreporteren og forfatteren Åsne Seierstad. Hvordan kan nå det ha seg?

– Vi har veldig forskjellig form og gemytt. Men går vi litt dypere, så finner vi mye av det samme engasjementet og trangen til å finne ut av ting. Åsne har mest fra mora når det gjelder gemytt (mora er Frøydis Guldahl, som skrev den feministiske ungdomsboka «Jentene gjør opprør» da Åsne var fire år gammel. red).

På kanten

– Hvordan vurderer du regjeringssamarbeidet etter SVs historiske år?

– Regjeringen har oppnådd mye i forhold til de forventningene jeg hadde, og jeg tror den kan nå mange av sine mål. I et slikt samarbeid oppstår det uunngåelig noen saker som bringer SV til kanten av det som kan aksepteres for å fortsette i regjering. Spørsmålet om å sende spesialstyrker til Sør-Afghanistan er en slik sak. Jeg håper at presset for dette vil avta, når Frankrike nå trekker ut sine spesialstyrker og krigens realiteter blir klarere for flere, sier Seierstad og putter neshorn og rødvin i ei velbrukt veske.

Folkeopplyseren

Ebba Wergeland er generelt skeptisk til priser, men å bli anerkjent av Klassekampen synes hun bare er hyggelig.

– Når du får en anerkjennelse, lurer du på hva gæern't du har gjort, sier Ebba Wergeland til Klassekampen rett etter at hun fikk avisas utmerkelse Neshornprisen for 2006 like før jul.

– Samtidig er anerkjennelse veldig viktig for oss alle sammen. Et stort problem i arbeidsmiljøsammenheng er at mennesker ikke blir verdsatt, men prissatt, sier Wergeland.

Å bli verdsatt av Klassekampen opplever hun som en stor ære.

– Professor i kvinnehelse Berit Schei sa en gang at det viktige må være hva man velger å speile seg i. Jeg synes det er spesielt hyggelig å få anerkjennelse fra Klassekampen.

«Lyssnat åt det tysta holdet»

– Du får denne prisen fordi du er en framragende folkeopplyser. Du vinner alle debatter fordi du har så mye faktakunnskaper, og du er kjent for dine slående replikker og originale metaforer. Dette var noen av komplimentene som haglet over Wergeland da Klassekampens ansvarlige redaktør Bjørgulv Braanen overrakk prisen under Klassekampens julelunsj.

Han har sittet i neshornjuryen sammen med kulturredaktør Marte Eielsen og kronikk- og debattredaktør Håkon Kolmannskog. I juryens begrunnelse heter det blant annet at Ebba Wergeland i hele sitt yrkesaktive liv som lege og arbeidsmedisiner har vært en veritabel maskin til å produsere fakta og politikk rundt spørsmål som arbeidsmiljø, sykefravær og sekstimersdag, alt med et klart kvinneperspektiv. Juryen framhever hennes «kroniske glød» og «hellige vrede» i sitt medisinske solidaritetsarbeid.

– Hun har alltid, sagt med Olof Lagercrantz, «lyssnat åt det tysta holdet», det være seg gravide kvinner bak kassaapparatene i supermarkedene i Norge, eller palestinere ranet for land og helse i flyktningeleirene i Midtøsten, sa Braanen under utdelingen.

Holde liv i neshornet

– Man kan lure på hvorfor man blir synlig, filosoferer Ebba Wergeland høyt med neshornet på fanget.

– Jeg mener det alvorlig, altså. Det er et stort arbeidsmiljøproblem at mange opplever å ikke bli sett. Jeg tenker på eldre som blir overflødige og som etter et langt arbeidsliv nærmest blir bedt om å si opp selv. På den andre enden av skalaen har du unge som ikke får jobb. Samfunnet verdsetter dem ikke, og tror ikke de har noe å fare med. Samtidig tutes vi ørene fulle av «Inkluderende arbeidsliv», som for folk flest må fortone seg som floskler.

Wergeland har tidligere hatt en spalte i Klassekampen hvor hun har svart på spørsmål om arbeidsmiljø. Hun har også skrevet klassikeren «Kamp mot helsefarlig arbeid». Nå 30 år senere, har hun videreført tematikken i en ny håndbok «Verneombudet», som hun har forfattet sammen med Paul Nordberg.

– Ja, jeg har skrevet bok. Ser du ikke hvor stolt jeg er? sier hun og smiler fra øre til øre.

– Hva er forskjellen på arbeidslivet for tretti år siden og nå?

– Den gangen trodde vi at det kom til å bli jevnt bedre. Nå tror vi ikke det lenger. Folk får fortsatt ødelagt helsa si i norsk arbeidsliv.

– Samtidig har flere fått økonomisk trygghet nok til å kunne si nei takk til helsefarlig arbeid, men da er det ofte polakker og tamiler som får jobbene, og det er ingen god løsning på problemet, sier Wergeland og lover at hun vil fortsette å si ifra om gale forhold i arbeidslivet.

– Jeg skal holde liv i neshornet så lenge jeg kan, sier hun.

Og dersom du ennå ikke har fått det med deg: Neshornet er en truet dyreart som vanligvis er fredsælt, men når det blir tirret kan det styrte løs på sine fiender av all kraft.