– Døden er først og fremst en grensevakt, sier folklorist Gøril Aaseth.

Hun har skrevet boka «Knokkelmann og englesang» på oppdrag for Norsk Folkeminnelag. Boka kan beskrives som et historisk-kulturelt portrett av døden som person.

Før Aaseth er det få som har begitt seg inn på dette emnet: Forfatteren forteller at i den grad man har studert døden tidligere, har det stort sett vært ritualer knyttet til dødsfall som har stått i fokus. Derfor har det heller ikke vært like lett å finne norske tekster som tar for seg emnet.

Personifiseringer av Døden finnes i de fleste verdens land og kulturer. Aaseth har derfor sett seg nødt til å begrense søket sitt til de skandinaviske landene og Vest-Europa.

– Viktigst av alt er det uansett å få fram at Døden er et symbol, sier Aaseth.

– «Han» har en veldig moralsk rolle, og man kan si at han er en tjener for Gud, i den forstand at han «gjeter» folk og forbereder dem på det som skal komme etterpå.

Sparer ingen

Personen Døden tok først tydelig form på 1300-tallet. Aaseth mener at dette kan sees i sammenheng med at det på denne tida var en svært høy dødelighet i befolkningen generelt – og denne dødeligheten sparte ikke noen. I de såkalte «dødsdansene», som vi finner bilder av i flere ulike land og kulturer, er alle aldre og sosiale lag representert.

Dødens framtoning har endret seg overraskende lite siden middelalderen, og oftest dreier det seg om variasjoner av skjeletter eller mannen med ljåen.

– Døden endrer sjelden form, selv om man i populærkulturen gjerne spiller på at Døden ser helt annerledes ut enn den stereotype oppfattelsen av Døden som et beinrangel, sier Aaseth.

Derimot har Døden hatt flere forskjellige roller. Aaseth forteller at man i litteraturen finner eksempler på at Døden kan ha en litt mer uventet funksjon: nemlig å fungere som et slags propagandaapparat for protestantismen. Dette ser man for eksempel i «Den gamle danske dødedansen», som ble skrevet rundt 1550. Her blir representantene for den katolske kirka beskyldt for å være hykleriske og for å ha spredt falsk lære.

Den individuelle død

Mens Døden i middelalderen var en svart og skremmende skikkelse – som blant annet hadde mye til felles med Pesten – fikk han etter hvert også mer sympatiske trekk. Denne endringen er markant, og helt klart bevisst og framprovosert, mener Aaseth.

– Disse endringene vokste fram i tråd med romantikkens idealer, hvor Døden ofte blir glorifisert og beundret. I denne perioden ser man blant annet en framvekst av gravstøtter hvor «Dødens genius», eller engler, figurerer, sier hun.

– «Dødens genius», som på 1700-tallet ble introdusert som en dødsskikkelse med røtter i antikken, var basert på en misforståelse: Skikkelsen var egentlig Eros. Men det var langt fra enighet om at dette var riktig. Mange ville fortsatt forholde seg til den middelalderske forestillingen om Døden som sterkt knyttet til Synden, og hvor det var Synden, og ikke Døden, som var det avgjørende.

Aaseth forklarer at gjennom englene framstår Døden som mild og god, men at Dødsengelen likevel kan sees på som en som brutalt henter de levende over til den andre siden.

– Det er vanskelig å si om den er god eller ond. Døden er ikke noe annet enn naturlig, og det er omgivelsene rundt som er med å definere dens natur, konkluderer hun.

Som familiefar

– Hvordan ser vi på Døden i dag?

– De siste 20–30 årene ser vi at Døden blir brukt på nye måter. Vi prøver å få den nærmere, prøver å gjøre den mer lik oss selv, og gi den mer menneskelige trekk. I nyere tegneserier kan vi se Døden både som familiefar og som del av en venneflokk.

Aaseth mener at det som er typisk for vår tid, er at vi vil ta kontrollen over Døden.

– Dette er ganske spesielt, for det er jo en sterk skjebnetro knyttet til Døden – både i forhold til hvordan og når vi skal dø. Men i dag lever vi i et individualistisk samfunn, og der er Døden individuell. Den er en slags sosialarbeider som tar seg av hver enkelt av oss, ler hun.

Aaseth mener at det også er nokså tidstypisk at vi tillater oss å spøke med Døden.

– Døden er en god komiker. Det er noe triumferende over det å le av den, og selv fniser jeg av ordlyden i «Den gamle danske dødedans». Men jeg tror ikke man alltid har ledd like mye av disse skildringene, sier hun.

I den grad vi fortsatt er redde for Døden i dag, har skrekken skiftet fokus.

– Tidligere var man redd for sin egen død: Man var redd for konsekvensene ens levende liv ville ha på livet etter døden. Mens nå er man mest redd for andres død.

– Har du mer kontroll på Døden nå?

– Nei. Jeg har mer kunnskap, men forberedt kan man nok aldri bli. Kunnskap gir heller ikke noe mer naturlig forhold til Døden. For noe fasitsvar finnes det jo ikke – alt er bare tolkninger.