Gal strategi
- Den foreslåtte fusjonen mellom Statoil og Hydros oljevirksomhet er dessverre et illustrerende eksempel på at norsk industripolitikk utformes av toppledelsene i de børsnoterte selskapene, mens politikerne er redusert til sandpåstrøere. Denne gangen valgte statsminister Jens Stoltenberg å hylle den direktørinitierte fusjonen i høystemte ordelag. På pressekonferansen der han offentliggjorde fusjonen sa han at «vi må benytte det vinduet som nå eksisterer for en storstilt internasjonalisering av norsk oljevirksomhet». Men som forsker ved TIK-senteret Helge Ryggvik har vist her i avisa og i en kronikk i Dagbladet, er dette vinduet allerede stengt. I stedet er det flere og flere land som nå velger å beskytte egne naturressurser, og som ikke slipper til utenlandske selskaper. Når Hydro og Statoil ikke fikk innpass på det russiske Shtokman-feltet, var det jo ikke fordi Hydro og Statoil var for små, men fordi Russland ønsket å beholde operatøransvaret selv.
- Det store spørsmålet for det norske samfunnet er hva vi skal bruke Statoil til når olje- og gasstrømmen fra norsk sokkel reduseres. Markedsanalytikere og toppledelsen i selskapet har allerede svart internasjonalisering. Men for det norske samfunnet er det naturlig å legge en industripolitisk strategi til grunn. Det er åpenbart at vi har behov for store norske selskaper som kan lede an i teknologiutviklingen. Derfor er det naturlig å se for seg at Statoil, i takt med at betydningen av norsk sokkel reduseres, utvider sin virksomhet til andre områder, for eksempel energiproduksjon i en bredere sammenheng – forurensningsfrie gasskraftverk er en god begynnelse – kombinert med tung satsing på miljøteknologi.
- Hvis den norske regjeringen i dag har problemer med å utforme en selvstendig industripolitikk uavhengig av toppledelsenes økonomiske interesser, vil problemet bli uoverstigelig med et sammenslått Statoil/Hydro. Så lenge regjeringen har gitt grønt lys for internasjonaliseringsstrategien, vil det knapt være mulig for noen regjering å styre selskapet. Men det som er godt for Evind Reiten og Helge Lund, er ikke nødvendigvis godt for Norge.
