Det er nå klart at Statoil og Hydro vil slå sammen olje- og gassvirksomheten i ett stort selskap. Ap-veteran og tidligere industriminister (1971–72) Finn Lied frykter at det kan bli vanskeligere for den norske stat å fortelle en ny olje- og gassgigant hva den skal gjøre, til tross for stor statlig eierandel.

– Om det er verdt prisen for den norske stat, skulle vært diskutert før beslutningen ble tatt. Det er fullstendig mangel på offentlig diskusjon om noe som er en vesentlig del av norsk bruttonasjonalprodukt, sier Lied til Klassekampen.

– Jeg savner en skikkelig debatt om hvor hensiktsmessig det er for Norge å ha et selskap som er så stort.

Toneangivende

Hvor fornuftig det er å ha et så stort kraftsentrum utenfor det politiske system, er en av de tingene Lied ønsker debatt om.

– Ikke mange politiske beslutninger kommer til å bli tatt uten at man gløtter bort på Statoil og Hydro, sier han.

Lied mener framgangsmåten fram mot en fusjon har vært besynderlig. Han trekker fram at det fantes gode grunner til at Norge en gang i tida hadde tre oljeselskaper, som senere ble til to. Han reagerer sterkt på at det nå virker som det er greit med ett.

Den tidligere statsråden noterer seg også at mange politikere nå hyller fusjonen.

– Ønsker de ikke å delta? spør Lied.

Suksess i Angola

De som jubler over fusjonen, holder blant annet fram behovet for mer tyngde i jakten på internasjonale ressurser som et argument for at en sammenslåing måtte til.

Oljeforsker Helge Ryggvik påpeker at verken Statoil eller Hydro har vært særlig suksessfulle i utlandet. Han mener størrelsen alene er ikke nok til å endre dette.

– Så langt kan Statoil bare vise til en økonomisk suksess internasjonalt, og det er i Angola. Ulike felter i Angola står for en stor andel av Statoils samlede olje- og gassproduksjon, sier Ryggvik til Klassekampen.

– Men Angola er et resultat av Statoils allianse med BP, og ikke selskapets egen innsats, legger han til.

Statoil inngikk en samarbeidsavtale om leting og produksjon internasjonalt med BP i 1990, men den ble oppløst i 1999.

– Offisielt var grunnen fusjonen mellom BP og Amoco, men egentlig kom det av at BP følte de fikk lite igjen for samarbeidet, sier Ryggvik.

I en annen liga

Enorme selskaper som BP, ExxonMobil, Chevron og Total stiller i en egen liga, mener Ryggvik. Disse selskapene har lang erfaring med internasjonal ekspansjon, og har kunnet fordele sine produksjonsreserver og operatørskap i alle verdensdeler.

– Slik har de tradisjonelle stordriftsfordeler, og de har vært redskap for militære og politiske makter, sier han.

En ny, norsk oljegigant vil aldri kunne få slik støtte, understreker Ryggvik. Han påpeker at de stedene det er sannsynlig å gjøre funn i dag, herjes av krig og korrupsjon.

– En ny, norsk gigant har ingen fordeler i en slik situasjon, sier han.

På norsk sokkel er derimot situasjonen annerledes, hevder Ryggvik. Det er ingen hemmelighet at de fleste lovende feltandelene på norsk sokkel gikk til Statoil, Hydro eller Saga, som nå er del av Hydro.

– Dette overskuddet ønsker selskapet nå å ta ut av landet, sier Ryggvik.

Samfunnsansvar

Oljeeksperten tror Hydro og Statoil ønsker å slå seg sammen fordi de ikke vil konkurrere om de få, store feltene på norsk sokkel. De er derimot villige til å overlate mindre felter til små selskaper.

– Det er uansvarlig av selskaper som utfra sin historie bør være pålagt et spesielt samfunnsansvar, også i nedtrappingsfasen, sier han.

Det norske samfunnet vil tjene mer på at den nye giganten fortsetter å drive et lite felt i Norge, enn at selskapet driver felt i utlandet, mener Ryggvik, og forklarer at grunnen er at det først og fremst er statens eierandeler og skattleggingen av selskapene som har sørget for overskuddet fra oljen vår, og ikke selskapenes overskudd.