I 2004 strandet forhandlingene om fusjon mellom Statoil og Hydro på skepsis til næringslivets makt. Selv om den underliggende holdningen til dette ikke er endret politisk, er situasjonen annerledes internasjonalt, mener professor i historie ved Universitet i Oslo, Einar Lie. Han er en av tre forfattere bak Hydros historie.

– Konkurransesituasjonen internasjonalt i olje og gass har forandret seg de siste årene. Dessuten er det dyrt å bygge kompetanse innen disse feltene i to selskaper, sier Lie til Klassekampen.

– Dette veier opp for den tradisjonelle norske skepsisen til næringslivets økte makt versus politikernes mindre, sier han videre.

Maktkonsentrasjonen, og redusert konkurranse på norsk sokkel, ser han som negativt ved fusjonen.

Den norske organiseringen av aktiviteten på sokkelen har gått gjennom flere selskaper, med Hydro som delvis statlig, Statoil som helstatlig og Saga som privat. Derfor var mange skeptiske da Hydro tok over Saga i 1995, sier Lie.

– Statens intensjon om å kjøpe seg opp til 67 prosent i den nye giganten sukrer pillen for enkelte, sier han.

At de rødgrønne sitter med makten og ikke de borgerlige, kan ha hatt betydning for resultatet, mener Lie. At Ap sitter i regjering har gjort det enklere nå, fordi Ap og LO fort kunne blitt blant av de mest skeptiske til en fusjon.

– Det er vanskelig for de borgerlige å plassere seg til venstre for Ap, sier han.