Tom Egil Hvervens essay «Forsvar for universalismen» har skapt debatt. Han stiller spørsmålet om litteratur blir best når den skrives med henblikk på å være universell eller når forfatteren konsentrerer seg om små historier, og mindre, avgrensede detaljer.

Hverven peker på at noe kan gå tapt dersom man innsnevrer litteraturens muligheter. En slik mulighet kan være å stå som motmakt til religiøse og politiske ytringer, som gjør krav på allmenngyldighet.

– Problemet med innlegget hans, er at den motsetningen det etablerer, den mellom det universelle og det partikulære, er alt for lett å avvise. Alle som skriver om det lille og avgrensede vil jo si at det bare er en måte å nærme seg det store og universelle på, ingen vil jo ha på seg at de holder på med noe som ikke har gyldighet ut over seg selv. Men det aner meg at det ikke akkurat var dit Hverven ville, sier Karl Ove Knausgård til Klassekampen.

Forfatteren, som fikk overstrømmende kritikker for å skrive innenfor et nærmest altomfattende perspektiv i romanen «En tid for alt», synes Hverven har reist en interessant diskusjon.

Må vurdere innholdet

– Det er betydningsfullt når en kritiker tør å gå inn i samtidslitteraturen og si hvordan han mener litteraturen bør være, særlig når debatten ikke handler om estetiske valg. Nettopp dette gjør det mulig å snakke om litteratur i forhold til noe annet enn det litterære. Et litteratursyn aldri bare et litteratursyn, sier Knausgård.

Som eksempel trekker han fram en kritikk av en diktsamling i en svensk avis nylig, hvor kritikerenes hovedinnvending var at dikt-jeg'et var utpreget mannlig, hvit og fra middelklassen. Vurderingen av kvaliteten hadde med andre ord med kjønn, rase og klasse å gjøre.

– Ren politikk, sier Knausgård.

Han mener følgende spørsmål bør diskuteres i forlengelsen av Hvervens essay:

– Hvilke verdier forsvarer egentlig Hverven når han forsvarer universalismen? Hvilken verdier går han imot? Hvilke verdier forsvares i norske romaner og diktsamlinger, hvilke går de imot? Satt opp mot litteraturkritikken i Norge, som dreier som om hvorvidt bøker er bra eller ikke – helt løsrevet fra hva som sies og hvilke holdninger bøker er bærere av – er dette interessant.

Det store er nedbygd

Men mange av begrepene Hverven bruker, er vanskelige for samtida å forholde seg til, påpeker Knausgård: Et begrep som det universelle er beslektet med ord som det vesentlige, det essensielle og det sanne.

– Dette er jo begreper som postmoderne teoretikere har brukt førti år på å bygge ned og gjøre ugyldige, fra én kant av Adorno, fra en annen av de siste tiårenes feminisme og postkolonialisme. Et av resultatene er at man ikke kan ta disse ordene i sin munn uten at det blir ideologi av dem. For meg er litteratur, i sine beste stunder, det motsatte av ideologi. Og hva er det motsatte av ideologi, om ikke letingen etter det sanne? Et annet problem i denne sammenhengen er at de fleste forfattere som tenker stort, egentlig tenker lite. Men ikke omvendt, sier Knausgård.

Hva er vesentlig?

Forfatteren understreker samtidig at en universell tematikk i en roman, som for eksempel religion, ikke er avgjørende for om den er god.

– Det avgjørende er om den forsøker å nærme seg det vesentlige eller ikke. Alt for mange tror at en roman er stor fordi den handler om noe stort, eller universell fordi den handler om noe universelt. Slik er det naturligvis ikke: den store og universelle litteraturen skyr, og har alltid skydd, overgripende modeller. Selv de romanene Christina Hesselholdt kritiserer, gjør det.

Knausgård viser til den danske forfatteren Christina Hesselholdt, som i Syn og Segn 3/2006 kritiserte den mannlige sentraleuropeiske romanen, forbundet med forfattere som Imre Kertéz, W. G. Sebald, Thomas Bernhard og Günter Grass. «Jeg mener vel at det ofte er denne mannlige litteraturen, som arbeider med de store syntesene, som gjerne oppfattes som å være den eneste rette formen for litteratur,» utdypet hun i Klassekampen. Dette fikk hun Hanne Ørstaviks støtte i.

– Premisset for den type kritikk som Hesselholdt framsatte, og deretter Ørstavik, er politisk, men later som om den er estetisk, mener Knausgård.

– Trenger vi en slik politisk kritikk?

– Ja, det gjør vi absolutt.

Alternativ tenkning

– Kan noe gå tapt dersom forfattere ikke legger en ambisjon om allmenngyldighet til grunn for det de skriver, slik Hverven skriver?

– Jeg kan bare snakke for meg selv. Og er det en ting jeg ikke har når jeg skriver, er det en ambisjon om allmenngyldighet. Hvis jeg har en ambisjon, er det en ambisjon om litterær frihet.

– Hva med litteraturens posisjon som motmakt mot andre ytringer med sannhetspretensjoner, som religion og politikk?

– Litteraturen er ingen makt, men den er viktig likevel, siden den representerer en annen måte å tenke på, eller i det minste gir muligheten til en annen måte å tenke på. Og det trengs, ikke minst nå som alt bare blir likere og likere. Men autoritær kan ikke litteraturen bli, da er den ikke lenger litteratur.

– I hvilken grad motsier en litteratur om familiære og lokale forhold universalistiske ambisjoner?

– Hva skal jeg si? Marcel Proust skrev om seg selv, sin familie og sine venner for snart hundre år siden. Jeg vet ikke hvor universelle ambisjoner hans var, men «På sporet av den tapte tid» holder seg fortsatt.

– I hvilken grad er det grunn til å etterlyse universelle ambisjoner blant norske samtidsforfattere?

– Det ville jo være meningsløst. Man kunne like gjerne etterlyse gode bøker.