Statoil og Hydro
- Meldingen om at ledelsen i Statoil og Hydro ønsker en sammenslåing av Statoil og Hydros olje- og gassdivisjon har vakt begeistring i hele det politiske miljøet, så vel som blant de ansatte. At Eivind Reiten, med sin opsjonsavtale, sikkert jubler mer enn alle andre skal vi la ligge her. Vi konstaterer bare den mangelen på magemål og bakkekontakt som preger opsjonsavtalen. Planene om sammenslåing av de to selskapene er imidlertid viktigere enn en toppsjefs lønnsavtaler.
- Sammenslåingen er en naturlig følge av utviklingen innen olje- og gassmarkedet i Norge og internasjonalt de siste årene. Statoil og Hydro har allerede et internasjonalt engasjement som gjør det meningsløst at Norge skal ha to konkurrerende selskaper, fordi det nå i liten grad er norsk sokkel som er konkurransearenaen. Ett sterkt, norsk olje- og gasselskap står da bedre rustet i den internasjonale konkurransen enn to. Det er også grunn til å legge vekt på de Hydro-ansattes frykt for at selskapet skulle bli utsatt for et utenlandsk oppkjøpsraid som ville svekke selskapets tilknytning til Norge. Det er selvsagt ennå ingen umulighet, men Hydro blir mindre attraktivt med fusjonen, og den delen som handler om olje- og gass holdes i hvert fall hovedsakelig på norske hender.
- I den forbindelse er det imidlertid uhyre viktig at regjeringen gjør som statsminister Jens Stoltenberg har lovet, og kjøper seg opp til over to tredeler av aksjene i Statoil. Høyres Børge Brende har allerede vært ute og avvist nødvendigheten av et slikt oppkjøp. Den samme ignoransen overfor viktigheten av å holde olje- og gassvirksomheten under norsk kontroll, og ikke minst det at staten har en høy eierandel i selskapet som håndterer salgsarbeidet for Statens direkte økonomiske engasjement i oljesektoren (SDØE), bør ikke regjeringspartiene utvise.
- Det store spørsmålet som står igjen etter at fusjonsplanene ble kjent, er hva som skal skje med Hydro. Selskapet har nå knapt andre bein enn aluminiumsproduksjon. Med dagens priser er det en lukrativ geskjeft, men når selskapet ikke klarer å skape god lønnsomhet innen videreforedling står de bare på ett bein. Det er muligens i tråd med moderne blårussfilosofi, men neppe lurt på lengre sikt.
