Lesning er makt

UENIG: Hanne Ørstavik opplever Tom Egil Hvervens lesning som altfor sentrert rundt hva en bok handler om, enn hvordan den er skrevet. foto: håkon mosvold larsen, scanpix

– Det skal ikke nødvendigvis skrives andre bøker. Den store utfordringen ligger i å lese på måter som ikke reduserer verket.

Slik argumenterer Hanne Ørstavik mot synspunktene i Klassekampen-kritiker Tom Egil Hvervens essay «Forsvar for universalismen».

Der stiller han spørsmålet om litteratur blir best når den skrives med henblikk på å være universell eller når forfatteren konsentrerer seg om små historier, og mindre, avgrensede detaljer.

Selv mener Hverven litteraturens mulighet til å stå som motmakt til religiøse og politiske ytringer som gjør krav på allmenngyldighet, kan gå tapt dersom forfattere reduserer litteraturens egen ambisjon om allmenngyldighet.

Ufølsom leser

– Jeg opplever Hverven som en tematisk leser som ikke er så følsom for det litterære ved en tekst og det litteræres virkemåte. Dette dreier seg om hans ønske om hva litteraturen skal utsi og hvor den skal oppholde seg, mener Ørstavik.

En slik lesning blir for enkel, mener hun.

– Det interessante må være å se et verks sammensatthet – at det ikke skal leses entydig. Jeg opplever det å lese det politiske i en roman ut fra handlingsplanet som en underlig, overflatisk lesning. For litteraturen virker i det sammensatte, og dermed blir det lesningen som kan virkeliggjøre det politiske i et verk, sier forfatteren.

De store menn

Blant forfatterne Hverven synes innsnevrer litteraturens muligheter, er danske Christina Hesselholdt, som har kritisert den sentraleuropeiske romanen.

Hesselholdt uttalte i gårsdagens Klassekampen at hun ikke avviser store ambisjoner på litteraturens vegne, men derimot «det å skrive litteratur der alt skal henge sammen».

«Jeg mener vel at det ofte er denne mannlige litteraturen, som arbeider med de store syntesene, som gjerne oppfattes som å være den eneste rette formen for litteratur», sa hun.

Dette er ord Ørstavik slutter seg til «fullt og helt»:

– Dette er viktig: Det er i lesningen at det universelle framkommer – det gjelder å lese det fram.

Hun påpeker også det interessante i Hesselholdts kjønnsvariabel.

– Den tror jeg også finnes. Er det en mannlig hovedperson, betraktes romanen som universell, mens er det en kvinnelig hovedperson, leses den inn og ned og ansees å ha et utelukkende subjektivt eller spesifikt nedslagsfelt.

Makt til å definere

Ørstavik mener spørsmålet om hva som blir regnet som universelt, er et maktspørsmål:

– Alle nivåene i romaner henger sammen, og det ene er ikke større enn det andre. Det er strukturer i ulike samfunnsplan. Analysen blir dermed interessant: Hva klarer du å erfare i det som er deg gitt?

Ørstavik finner også Hesselholdts poeng om sammenheng og mening som overbygning eller linje i romanen, godt. For mening kan like gjerne skrives fram andre gjennom alternative formspråk, mener hun.

– Det handler om mot til å erfare det man erfarer og som ikke nødvendigvis er likt det man har erfart før. En tykk roman er ikke nødvendigvis en viktig roman, for å si det enkelt.

Upresist

Ørstavik mener også Hvervens universalisme-begrep blir upresist.

– Det virker som om han mener at når noe i en roman skjer på samfunnsnivå, er det universelt, mens når noe skjer på eksistensielt plan, er det ikke det. Men er ikke litteratur universell også når den er eksistensiell, spør hun, og legger til at litteratur jo alltid problematiserer disse forbindelsene.

– Den viser og åpner forholdet mellom det personlige og subjektive og det som er felles.

– Hva mener du om litteraturens mulighet til å stå som motmakt til religiøse og politiske ytringer som gjør krav på allmenngyldighet?

– Det gjelder ikke å gå mot, men å gå inn i og med det du vil si. Om du gjør det sant nok, vil du kunne åpne en erfaring om hvordan strukturene er, og det vil virke subversivt på andre strukturer. Men programmet kan ikke være å gå imot, men å gå med. Eventuell motmakt må være en effekt av dette.

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg