Hvor skal man lete etter en religionskritikk som holder mål i 2006?

Det spørsmålet stilte forfatter Espen Stueland i gårsdagens Klassekampen, og hans svar er at vi uansett må forkaste kulturradikalismens kritikk, som har vært toneangivende siden mellomkrigstida. Religionskritikken til for eksempel Arnulf Øverland var intolerant og useriøs mener forfatteren.

I sin siste bok «Brått revet bort» har Stueland tatt for seg den kjente striden mellom Øverland og predikanten Ole Hallesby om sistnevntes radiosendte «helvetestale» fra 1953; der advarte predikanten uomvendte lytterne mot å havne i helvete. Stueland ble derimot lite overrasket over mangelen på svovel hos Hallesby, men ble desto mer overrasket over hvor pinlig det er å lese Øverlands kritikk, mener Stueland.

Men denne oppfatningen av Øverland og kulturradikalismen er misforstått mener litteraturprofessor Arild Linneberg:

– Dra til Bergen!

– Jeg er ikke noe stor tilhenger av kulturradikalismen selv: Som retning er den ikke interessant, den er en litteraturhistorisk konstruksjon, en klistrelapp litteraturhistorikere har brukt. Og selv om noen kulturradikalere gjorde gode ting, er deres betydning overdrevet. Det har blitt en overflatisk venstreideologisk retning slik mange av kulturradikalerne var overflatiske: de var innbilte marxister og innbilte psykoanalytikere.

Men Arnulf Øverland kan ikke settes i en slik kulturradikal bås, mener Linneberg, som har skrevet etterord til nyutgivelsen av Øverlands «3 foredrag til offentlig forargelse» på Forlag 1.

– Men kan vi bedrive religionskritikk på samme måte som Øverland i dag?

– Ja, særlig hvis vi er fra Bergen. Espen Stueland har vært for lite i Bergen. Willy Dahl skriver i sin biografi om Øverland at hans retorikk minner om Georg Johannesens: det er sylskarp, bergensk retorikk på høyt nivå med en lang tradisjon bak seg.

Så fascismen komme

Arild Linneberg gir Stueland rett i at det er lite svovel i Hellesbys helvetestale. Men det virkelige helvetet som opprørte Øverland var helvetet krig, mener Linneberg. Øverlands foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage» så på den religiøse institusjonen kirka strukturelt og historisk:

– Øverlands foredrag kommer i en tid hvor store deler av kirka i Italia, Tyskland og Spania står i ledtog med nasjonalistene og fascistene. Øverland var oppmerksom på fascismens framvekst og forbindelsen mellom kristendom – ikke minst katolisisme – gudstro, nasjonalisme, fascisme og krig. Her er Øverland i takt med fascismekritikken blant ledende tyske intellektuelle i den kritiske tradisjonen, som Theodor Adorno. Øverlands kritikk er to the point – og fremdeles gyldig.

Ole Hallesby hadde også påvirkningskraft langt utover helvetestalen på radio. Han var leder av Indremisjonen i over førti år og ga ut flere bøker:

– Det Øverland reagerte på i foredraget, var Hallesbys bok fra 1928, «Den kristelige sedelære». Der går Hallesby sterkt imot arbeiderbevegelsen: deres opprør mot autoritetene og samfunnet er i strid med kristendommen, slik han ser det. Han skriver også at krig er påbudt av Herren. Øverland analyserer hvordan kristenfundamentalismen underminerer rettsstaten og den individuelle friheten. Øverlands foredrag er et forsvar for individuell frihet og anarkismen.

Alle over en kam?

I dag må vi forlate kulturradikalismen og finne andre måter å være politiske på, sa Espen Stueland nylig til avisa Vårt Land. Kulturradikalerne kunne angripe religionen i en situasjon der kristendommen hadde hegemoni, mens i dag er muslimer i mindretall.

– Er du uenig når Stueland ønsker seg dialog heller enn Øverlands harde stil?

– Øverland går i dialog: han trekker fram andre aspekter ved kristendommen. Han viser Jesus som en sosial opprører, og underminerer dermed fundamentet for kristenfundamentalistene: de har ikke forstått sin egen religion. Øverland angriper ikke hele religionen, han angriper Hallesby og Kirka som samfunnsmessig konservativ institusjon. Øverlands foredrag er ikke så uvanlig i europeisk sammenheng, men i norsk sammenheng utviklet han en ny type religionskritikk.

– Er det noen som viderefører en øverlandsk religionskritikk i dag?

– Ikke i offentligheten, nei – men offentligheten er helt annerledes nå, vi som står i den kritiske tradisjonen har stort sett bare Morgenbladet og Klassekampen å uttrykke oss i. Det viktige i dag er å kritisere fundamentalismen både hos de kristne og hos muslimene, ikke bare det ene. Kristenfundamentalismen er i dag minst like farlig som den islamske fundamentalismen. Det går en klar linje fra Hallesby til kristenfundamentalistene i dagens Norge og ikke minst USA. Men det er mer svovel hos Bush enn hos Hallesby – og han er farligere.