Skuffende?
- Det er ikke måte på hvor syltynn og skuffende meldingen om statlig eierskap er, i hvert fall hvis vi skal tro borgerlige politikere som har gjort det til en ny sportsgren å tolke hva venstresida egentlig mener. Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng skrev lørdag at framleggelsen var «et politisk antiklimaks», mens avisa karakteriserte næringsministeren som «tåkefyrste». Denne typen karakteristikker har vært dusinvare de siste dagene, først fra rekken av borgerlige næringspolitikere, deretter etterfulgt av avisenes leder- og kommentarskribenter. På venstresida har derimot kommentarene stort sett vært positive. Hva kommer det av?
- Poenget, som de fleste borgerlige kommentatorer underslår, er at det de siste årene har vært nærmest unison enighet om at selskapene ikke skulle tjene fellesskapet på noen annen måte enn ved å hente inn mest mulig overskudd. Målet om størst mulig avkastning skulle gjelde, uansett om det førte til at all virksomhet ble flyttet til utlandet. Det fundamentalt nye – eller gamle om man vil – er at næringsminister Dag Terje Andersen nå utvetydig slår fast at dette ikke er nok – selskapene skal ta samfunnsøkonomiske hensyn og ha industriell virksomhet i Norge som sentralt mål for virksomheten.
- Det har heller aldri vært noe poeng at staten direkte skal kunne overprøve vedtak i en bedrifts styre eller daglige ledelse. Det skjedde ikke i de gamle heleide statsbedriftene heller. Bedriftene må ledes på vanlig måte, gjennom generalforsamling, styre og administrerende direktør. Problemet har vært at staten selv har vært uklar på hvilken politikk den skal følge som eier, om den i det hele tatt har hatt noen. Når det nå er slått fast at staten skal stå for en langsiktig, strategisk og industriell linje i de statlig-kontrollerte selskapene, har den all verdens muligheter til å sette denne politikken ut i livet – først og fremst ved å få valgt styrer og direktører som forstår og er enige i disse ambisjonene. Og den kapitalistiske aksjonærlovgivningen er et helt utmerket redskap, ettersom den gir eierne svært vidtgående fullmakter. Det handler derfor ikke om nye virkemidler, men om politisk vilje.
