– Jeg har aldri tenkt på videoen «Canary Creeper» som et verk der jeg som kunstner begår et overgrep. Snarere er det en poetisk og symbolsk film om en brutal virkelighet, sier Liv Bugge.

«Canary Creeper» er en videoinstallasjon som for tiden vises på Galleri F15 i Moss. Verket har vært gjenstand for debatt i Klassekampen de siste dagene, fordi Klassekampens anmelder mente det er en provoserende film på grensa til det uetiske. Norsk-ugandiske Asta Busingye Lydersen fra teatergruppa Queendom kommenterte at vestlige, privilegerte samtidskunstnere skal være forsiktige med å gjøre mennesker fra den tredje verden til statister i sin kunst.

Bugge har dratt til Gran Canaria og invitert norske skolebarn til å sende ut flaskepost med tegninger av «paradis» til båtflyktningene som kommer fra Afrika med et desperat håp om et nytt liv i Europa.

Nå reagerer kunstneren på kritikken mot «Canary Creeper»:

Vil ha identifikasjon

– Vi kastet jo aldri 18 flasker på havet fordi vi virkelig forventet at de skulle bli tatt opp av immigrantene. Dette er en symbolhandling, som inngår i en poetisk og stille film – ingen dokumentar – som tar opp problemet med immigrasjon i dag. Desperate flyktninger satser livet sitt for å komme inn i Festung Europa. Videoen er ment å skape gjenkjennelse og identifikasjon på et følelsesmessig plan. Den er både vakker og grusom, sier Bugge.

Lydbildet til filmen er et utdrag fra «Moby Dick», skrevet av den amerikanske forfatteren Herman Melville (1819–1891) – et stykke romantisk litteratur fra kolonitida. Bugge har fått en afrikaner til å lese teksten.

– Sånn vil jeg kommentere at dagens samfunn er en forlengelse av den klassiske kolonialismen. Å bli beskyldt for å være «ondsinnet», at deltagerne på filmen blir umyndiggjort og å bli kritisert for at jeg selv ikke skal ha inngått klare avtaler med skolebarna som har deltatt – er helt urimelige påstander. Ingen av de som har kritisert filmen i Klassekampen har forutsetninger for å vite noe om dette. De har ikke en gang sett verket, noe jeg reagerer på, sier Bugge.

Svart og hvit

Kunstneren forteller at hun hadde inngående samtaler med de norske skoleelevene om prosjektet på forhånd, i tillegg til e-post-kontakt.

– Mange av barna på den norske skolen i Arguineguín er klimaflyktninger med revmatisme. For dem forbindes kanskje paradis med Norge. Dermed blir ikke verket så entydig som kritikerne vil ha det til.

Også med videoen «I let you go so I can hunt you down» fra 2004 skapte Bugge debatt. I filmen kjører kunstneren rundt i Brüssel i en Mercedes og plukker opp en ulovlig, rettsløs immigrant på jakt etter jobb. Hun spør ham om han vil være nakenmodell for en skulptur. Den dobbeltprojiserte filmen viser hvordan den unge svarte mannen står naken på alle fire med pannen i golvet, mens tre hvite menn dekker ham med gips.

Tanken er å problematisere rasisme, men kan kunstneren gjøre seg selv til overgriper for å anskueliggjøre et problem?

– Kunsten kan ikke ha noen moralske føringer – å sette opp regler for kunsten er totalitært. Hvis risikoen forsvinner fra kunsten, blir den uinteressant, sier Bugge.

Hvor går grensa?

– De fleste er vel enige om at kunsten må være fri – men at det likevel finnes noen grenser for hva man kan tillate seg når kunstneren griper direkte inn i virkeligheten?

– Kunstnere, som alle andre mennesker, må leve etter sine egne etiske normer. Alle mine kunstprosjekter tematiserer makt og avmakt. Jeg vil jo nettopp debattere hva vi i en privilegert posisjon kan tillate oss. Må vi betale avlat hele livet, eller kan vi gå inn å problematisere virkeligheten, på tross av at vi ikke selv er offer for overgrep, eller kommer fra den tredje verden?

Bugge legger vekt på at hun som kunstner i verket «I let you go» bruker den unge mannen bevisst symbolsk og går inn i overgriperens rolle.

– Serif, den unge mauretanieren jeg bruker i videoen, syntes det var bedre at noen snakket om hans situasjon, enn at alle ga blaffen. Filmen handler jo om at en halv verden faller utenfor demokratiet og grunnleggende menneskerettigheter. Den handler om overgrep på et strukturelt nivå.

Gatebarn

Den spanske Mexico-baserte kunstneren Santiago Sierra er en annen kunster som har skapt debatt med etisk kontroversielle prosjekter. Under Venezia-biennalen i 2001 betalte han 200 ikke-europeiske menn på Markusplassen i Venezia for å bleke håret lyst og fotografere dem. De fleste mennene arbeidet med å selge uekte designer-vesker og lignende til turister. Målet var å diskutere begreper som identitet og posisjonen som «den andre».

Sierra har dessuten leid inn arbeidsløse immigranter til hardt fysisk arbeid i gallerirommet – som del av utstillingen – og han har betalt gatebarn i Mexico for å tatovere kroppene deres og fotografere dem.

– Dette er sterke og viktige verk som visualiserer en politisk virkelighet. Men Sierras arbeider er drøye. Når han benytter seg av barn, er det fordi det er barnas situasjon han vil problematisere. Jeg ser flere paralleller mellom våre arbeid.

Ikke entydig

Mens Asta Busingye Lydersen etterlyser en klarere holdning i den politiske kunsten, overlater Bugge den moralske stillingstagen til publikum.

– Kunstneren må alltid stå moralsk ansvarlig for det hun gjør, men verket trenger ikke å legge for dagen noen entydig holdning.

– Når man overlater den moralske «dommen» til publikum, må man vel også tåle diskusjoner, at folk blir støtt og mener kunstneren tråkker over en grense?

– Ja, men da får man reise til Moss og se verket mitt først. Og så håper jeg publikum klarer å skille mellom metaforisk kunst og sannhetssøkende journalistikk og politikk. Kunsten må utforske grenser, om ikke blir den tannløst nips.