«Ingen stor avis med respekt for seg selv kan unnvære avistegningen». Slik innleder tidligere Dagbladet-redaktør Arve Solstad det første juleheftet fra avistegnerne, et hefte som byr på tegninger av 20 profilerte avistegnere. Tegnerne har selv valgt ut sine favoritter fra året som har gått.

Noen eksempler: Siri Dokken viser sine kommentarer til det politiske landskapet i Norge, og Bush sine eskapader i Irak. Kåre Eikelands strek etterlater ingen tvil om hvordan han oppfatter Kjell Magne Bondeviks selvbiografi, mens Marvin Halleraker blant annet kommenterer debatten rundt Jostein Gaarders kronikk. Og, selvfølgelig, en av årets mest omtalte avistegning her til lands i år: Finn Graffs tegning av Israels statsminister Ehud Olmert som en nazistisk fangevokter, trykket i Dagbladet 10. juli i år.

Stormfullt år

Graffs tegning føyde seg inn i en lang og opphetet debatt om grensene for avistegneres ytringsfrihet. Den 30. september 2005 trykket den danske avisen Jyllands-Posten tolv karikaturtegninger av profeten Muhammed. Tegningene førte til en rasende debatt, nasjonalt og internasjonalt, her hjemme særlig etter at den kristne avisa Magazinet trykket en faksimile av tegningene 9. januar i år. Siden har debattene om avistegninger og ytringsfrihet rullet og gått: Fra Muhammed-karikaturene til Finn Graffs famøse Olmert-tegning, og til slutt den Iranske utstillingen av 200 antisemittiske karikaturtegninger i august i år. Hva er det med avistegningene som setter sinnene så til de grader i kok?

– Debattene i år har vist at avistegning er mye mer enn morosaker. Det kan være en alvorlig og skremmende geskjeft, sier avistegner Hallvard Skauge, en av initiativtakerne til juleheftet. Han tegnet sine første streker i Klassekampen i 1971, og har siden da tegnet i flere norske aviser. Skauge mener avistegnerne kan ta seg større friheter enn skrivende journalister.

Rett til å fornærme

– Avistegnerne har hevd på retten til å insinuere og fornærme, sier Skauge. For når avistegnerne svinger pennen, er det ingen som forventer å bli servert nøytrale fakta: Det gjør dem friere. Men i løpet av det siste året har avistegnernes frihet til tider ført til for mye oppmerksomhet – og langt fra alt har vært positivt. Likevel føler ikke Skauge at hans handlingsrom har blitt begrenset:

– Jeg tegner som jeg alltid har gjort, jeg har ikke blitt mer forsiktig. Men så har jeg haller aldri hatt behov for å fornærme muslimer ved å tråkke dem på tærne så hardt jeg kan, sier han. Tegneren understreker at det er politikken han ønsker å beskrive i tegningene sine, ikke religion i seg selv. Dermed styrer han unna de verste fallgruvene.

Det var ikke lidenskap for tegningen som fikk fart i Skauges karriere.

– Jeg begynte å tegne ut fra politisk interesse. Vi trengte noen som kunne tegne, så da begynte jeg med det, sier Skauge. Og han mener de norske avistegningene holder seg godt:

– Det virker som om avistegnertradisjonen i Norge står støtt, sier han.

Ut av kontekst

Avistegningen som uttrykk er tett knyttet til nyhetsbildet – de er aktuelle, og springer ut av en kontekst. I juleheftet blir tegningene presentert i en ny kontekst, tatt ut av nyhetsbildet de i utgangspunktet var laget for. Sånn kommer tegningene i seg selv i fokus, ikke saken de står til.

– Det blir større fokus på tegninga som sådan. Og en del av tegningene er reine redaksjonelle tegninger, som står for seg selv uten å trenge noen forklarende tekst, sier Skauge.

Bror Gevelt er formann i Venner av Stiftelsen Fredrik Stabel & AvisTegnernes Hus, også han en pådriver for det nye heftet. Stiftelsen har i åtte år drevet Avistegnernes Hus i Drøbak, med et galleri som viser Fredrik Stabels arbeider og stiller ut avistegnere. Gevelt mener avistegnernes styrke er at de er tvunget til å forenkle og formidle inntrykk direkte.

– Tegnerne kan ikke basere seg på noen lang argumentasjonsrekke. De må spille på gjenkjennelse, og gjøre enkle grep for å understreke poenger og kommentere ting rundt seg, sier han.

Avistegnerne står i en særstilling i Norge, mener Gevelt.

– I resten av verden ser vi at avistegnermarkedet blir mer og mer syndikert, sier Gevelt. Mens de fleste riksdekkende og regionale aviser i Norge har en avistegner knyttet til seg, enten som ansatt eller som fast frilans, går utviklingen i resten av verden mot at redaksjonene håndplukker tegninger fra forskjellige tegninger fra en felles pott. Gevelt mener det er to ting som forsvinner når båndet mellom tegner og avis svekkes:

– Det utvikler seg nære bånd mellom tegner og journalister når avisene har faste tegnere. Tegneren blir en del av redaksjonen, og avisas bumerke utad. Dette forsvinner. Det andre som forsvinner er tilsiget av nye tegnere. I Norge er det mulig for ganske mange å ha avistegning som et levebrød – hvis avisene begynner å plukke tegninger fra en syndikert tegnerstand vil det bli vanskeligere å kunne leve av tegningen, sier han. Og mindre rekruttering vil på sikt bety mindre bredde og dårligere kvalitet, sier han.