Torsdag 7. desember 2006
Med ugandere som merkevare
Den danske kunstneren Kristian von Hornsleth bygger egen merkevare ved å sette sin signatur på rolex-ur, dyre biler, malerier – og mennesker.

«Fuck you art lovers!»

Det er budskapet den danske kunstneren Kristian von Hornsleth printer inn i gjenstander som mercedeser, våpen, dyre sko og armbåndsur. Siden signerer han verket. Også kunstnerens malerier avsluttes med en stor signatur over hele bildet – en signatur som har rukket å bli både berømt og beryktet.

Siste tilskudd er Hornsleths mye omtalte kunstprosjekt «The Hornsleth Village», med undertittel: «We want to help you, but we want to own you!»

Hornsleth har gitt 108 mennesker i landsbyen Buteyongera i Uganda sitt eget navn som mellomnavn. I bytte får uganderne husdyr som geiter og griser – samt et felles jordstykke til dyra. Hornsleth legger vekt på at dette er et kunstprosjekt – ikke i den politiske aktivismens navn, men som ren business.

Uganderne forplikter seg til å ta Hornsleths navn i to år, gå igjennom en formell navnebyttings-prosess og la seg avfotografere med sitt nye id-kort. Dessuten skal halvparten av dyrenes avkom leveres tilbake til kunstneren, som gir dyrene videre til nye landsbyboere. Tilbake får Hornsleth den kapital han selv trenger: merkevarebygging ved hjelp av mennesker – eller, som kunstneren selv sier det:

– Jeg interesserer meg for spørsmål om identitet, og diskuterte begreper som kunstverk og identitet med meg selv. Slik kom tanken: Kan et kunstverk være en person, og kan en person være et kunstverk – en tenkende, omvandrende, sosial skulptur?

Kynisk

Hornsleths prosjekt dokumenteres gjennom en serie av 100 store fotografier, utstilt i avisa Politikens gamle pressehall i november. Utstillingen skal nå ut på en verdensomspennende turné, som starter på Highland Hotel på Geilo i februar. Med utstillingen følger en bok, og en film om prosjektet er under produksjon.

Ikke overraskende har utstillingen vakt oppsikt. Hornsleth blir beskyldt for å være rasist og en kynisk utnytter av fattige landsbyboernes situasjon. Den ugandiske regjeringen mener utstillingen er ydmykende for landet. Hornsleth på sin side stiller spørsmålet «Hvor mange griser har regjeringen egentlig delt ut?»

Videre skal Ugandas ambassadør i Danmark ha truet en ugandisk dansetrupp som skulle opptre på Hornsleths utstillingsåpning – men ambassadøren trakk seg raskt da Amnesty engasjerte seg i saken.

«Jeg synes det ville være på sin plass at den danske regjering gjorde det tydelig for Uganda at vi har ytringsfrihet og kunstnerisk frihet, som ikke på noen måte kan styres fra politisk side», uttalte talsmann for Amnesty, Ole Hoff-Lund, til Politiken.dk.

Men hvor langt rekker den kunstneriske friheten når kunstneren tar skrittet ut av galleriet og inn i det sosiale rom? Hvilke etiske grenser må kunstneren forholde seg til? Klassekampen vil i en serie artikler de neste dagene debattere spørsmålet.

– Tjener på det

– Jeg ser ikke hvordan dette prosjektet kan være uetisk, sier Hornsleth på telefon fra Danmark.

– Mye bistandsarbeid er uetisk fordi man gir inntrykk av at man gir uten å kreve noe tilbake, men etter 50 år med bistandshjelp er Afrika fremdeles fattig. Buteyongeras innbyggere ville tjene langt mer på fri handel, som i dette prosjektet. Kunsten kan inspirere oss til å komme på nye og bedre metoder å løse inngrodde problemer på, sier Hornsleth, og presiserer at det nå står over 300 nye landsbyboere i kø for å ta del i «The Hornsleth Village».

– Inntrer du ikke som hvit privilegert kunstner i et etisk grenseland, når du bruker fattige uganderes situasjon som verktøy for egen merkevarebygging?

– Jeg gikk i gang med dette prosjektet av to grunner: Dels fordi jeg ønsket å si noe om misforholdet mellom den tredje verden og oss. Vi må begynne å tenke på Afrika som en mulighet, ikke som vår dårlige samvittighet eller et problem. Hvorvidt uganderne engasjerer seg for mitt kunstprosjekt eller ikke, er ikke så vesentlig. Viktigere er det at alle som deltar i prosjektet har godkjent premissene på forhånd, sier Hornsleth.

Dernest ønsket kunstneren å gå videre med sitt kunstprosjekt, som utforsker identitet.

– Hva er det en kunstsamler henger på veggen – et vakkert Madonna-motiv eller signaturen til Munch? Ved å gå lenger enn jeg har gjort tidligere, ved å bruke mennesker og ikke objekter, får jeg medieoppmerksomhet og når ut til flere. Dermed blir kunstverkets effekt som samfunnsspeil tydeligere, sier Hornsleth, som selv har finansiert prosjektet gjennom å bruke sitt «brand» som kunstner til å forhåndsselge fotografiene.

Provokasjon

– Du omtales som «provokasjonskunstner», hvor viktig er det for deg å provosere?

– Om det jeg lager vekker glede, provokasjon eller ubehag, er utenfor mitt arbeidsfelt, det trenger jeg ikke ta stilling til. Men jeg vil gjerne gi folk noe å snakke om og tenke på.

– Du må vel som kunstner ta ansvar for ditt kunstverk?

– Ja, jeg står ansvarlig overfor menneskene som inngår i verket, men ikke for publikums reaksjoner. Noen mener jeg som kunstner antar fiendens mekanismer og blir del av selve kolonialiserings-prosessen. Men som jeg har forklart landsbyen: Dette prosjektet er å betrakte som et slags skuespill. Vi skal demonstrere for omverdenen at et bytteforhold lar seg gjøre, som ikke baserer seg på andre betingelser enn «free trade» – som jo inkluderer merkevarebygging, sier Hornsleth.

Han betrakter kunst som en slags intelligent underholdning som kan få mennesker i dag til å erkjenne.

– Kunsten trenger ikke bare være tom estetikk. I vår del av verden har kunsten overtatt religionens funksjon, det som får oss til å tenke over vår egen eksistens – sånn blir kunsten slagkraftig og kan forandre ting.

– Hva er forskjellen på kunst og politisk aktivisme?

– I prinsippet ingenting. Om verket har karakter av kunst, eller politikk, eller som i mitt tilfelle, ren business, er uinteressant, så lenge det er i stand til å framkalle noen interessante refleksjoner. I motsetning til politikken trenger ikke kunsten å gi noen svar, det holder å stille spørsmål. Kunsten skal være lett å kommunisere, men ha en uoppnåelig konklusjon – som her, om Afrika.

– Hva er kunstnerens etiske ansvar når han eller hun lager kunst som direkte inngår i det sosiale rom?

– Fullstendig det samme som alle andre menneskers ansvar. Du gjør det du føler du kan stå inne for med din etiske integritet som målestokk. Jeg pleier å si at dersom jeg kan forklare prosjektet til min egen bestemor, da har jeg et godt prosjekt.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.38
Mandag 22. oktober 2018
Kringkastingsrådet har mottatt 110 klager på NRKs bruk av Civita-leder Kristin Clemet som ekspertkommentator på valget i Sverige. – Jeg gjorde mitt beste for å være noenlunde objektiv, sier hun.
Lørdag 20. oktober 2018
Nasjonalmuseet burde prioritere «Gjerdeløa» over dyr utenlandsk kunst, mener kritikerne. Men skal et nasjonalmuseum alltid sette den nasjonale kultur­arven først?
Fredag 19. oktober 2018
Nasjonalmuseet har satset tungt på Marianne Heske, mener Nasjonalmuseets direktør og samlingsdirektør. Men nye interne diskusjoner kan de godt ta.
Torsdag 18. oktober 2018
Nasjonalmuseet burde heller kjøpt Marianne Heskes «Gjerdeløa» enn russisk konseptkunst, mener kunstner og kunstkritiker.
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk