Menneskets genetiske sammensetning er langt mer variert enn man tidligere har kjent til. Det viser funn gjort av forskere fra 13 ulike forskningssentre i Storbritannia og USA. 23. november publiserte de sine konklusjoner i tre ledende vitenskapelige tidsskrifter: «Nature», «Nature Genetics» og «Genome Research».

– Jeg tror denne forskningen vil endre forskningsfeltet omkring menneskets gener for alltid, uttalte James Lupski, professor i genetikk ved Baylor College of Medicin i Houston, Texas, i den britiske avisa Independent samme dag.

Mens man tidligere har trodd at mennesker stort sett har to eksemplarer av hvert av våre gener – ett fra hver forelder – viser det seg med denne studien at det er vanlig å ha flere eksemplarer av enkelte gener. Antallet eksemplarer varierer imidlertid fra person til person, og denne ulikheten mellom individer kan bidra til ny innsikt i fysisk så vel som psykisk variasjon mellom folk. Genetisk variasjon har hittil først og fremst blitt tilskrevet rekkefølgen genene er plassert i – ikke antall eksemplarer.

Dermed har vi nå fått betydelig ny kunnskap om menneskets fullstendige arvemateriale – den totale genetiske informasjon, det som kalles det menneskelige genom.

Bemerkelsesverdig

– Dette er svært spennende, sier Erika Hagelberg, professor ved Biologisk institutt, Universitetet i Oslo, til Klassekampen.

– To mennesker som går ved siden av hverandre på gata kan vise seg å ha stor genetisk variasjon, sier hun.

For i stedet for å være 99,9 prosent identiske genetisk, som det inntil nå har vært antatt at mennesker er, tyder funnene på at vi kan være nærmere 99 prosent like. Nedjusteringen på cirka ett prosentpoeng kan virke bagatellmessig for lekfolk, men dette er altså nok til å kunne forklare forskjeller i menneskelige trekk.

Hagelberg mener det er riktig å kalle funnet et gjennombrudd.

– Det vil nå bli et fullstendig skifte innen genforskningen. Vi får mer og mer informasjon om genene, men nå må vi også se på hvordan de er arrangert og hvordan de slår seg av og på, sier hun.

Hagelberg forteller at det lenge har vært kjent at man er født med flere gener knyttet til enkelte proteiner, og at disse genene slår seg av og på avhengig av situasjon og behov. En slik veksling vil eksempelvis skje med gener knyttet til protein i blodet under fødsler.

– Det er denne vekslingen som blir interessant nå, sier Hagelberg, som mener det er bemerkelsesverdig hvor store ulikheter med hensyn til variasjon i antall gener, som får plass innenfor det som regnes som normalt.

Før har man ikke visst hvor vanlig dette er.

– Det gir større kunnskap om det menneskelige genomet, slår hun fast.

Krim

Forskerne har undersøkt 270 mennesker kategorisert i fire grupper etter geografisk opprinnelse: kinesisk, japansk, europeisk og nigeriansk. Funnene viser at forskjellene i genmateriale er store nok til å kunne plassere et menneske i sin «rette» geografiske gruppe basert på genetisk analyse. Forskjeller kan for eksempel indikere ulike gruppers disponering for, eller beskyttelse mot, ulike sykdommer, men for å gi praktisk nytte må dette alltid også knyttes til miljø. Gruppene er imidlertid like med hensyn til at alle har samme grad av genetisk variasjon.

Hagelberg mener kunnskapen kan vise seg nyttig, men i begrenset grad.

– Disponering for sykdom grunnes både livsstil og gener. Å råde noen til å løpe en tur, vil ofte være bedre enn å tilrettelegge for medisinsk behandling, sier hun.

I kriminalsaker kan imidlertid kunnskapen om genetiske kjennetegn knyttet til etnisitet bli anvendbar.

– I en drapssak med genetiske spor, vil man kunne oppgi en statistisk sannsynlighet for drapsmannens etniske bakgrunn. Dette er ikke informasjon som er sikker nok til å kunne brukes i en rettssak, men man kan vise til en statistisk sannsynlighet, sier hun.

Vår slektning sjimpansen

Funnene endrer også vår kunnskap om menneskets slektskap til sjimpansen. Mens den genetiske likheten mellom oss tidligere har vært anslått å ligge på 99 prosent, beregnes den nå til omkring 96. Også her vil det, litt skremmende kanskje, være ulikheter mellom enkeltmenneskers prosentmessige likhet med den enkelte langarmede slektning.

– Det er snakk om en skala heller enn fiksert prosentlig likhet. Ett menneske vil kunne måles til å være 97 prosent lik en enkelt sjimpanse, et annet par vil kunne ligge på 96. Jeg pleier å tulle med studentene mine og si at vi ikke trenger DNA-analyser for å se dette, skøyer Hagelberg, men legger til at dette var et overraskende funn.

– Dette har det vært lite kunnskap om, sier hun.

– Kan funnene bidra til å gjøre det mulig å tilpasse medisinsk behandling av enkeltmennesker?

– Muligens – det vil gi mulighet til å differensiere mellom ulike mennesker, sier Hagelberg, men legger til at dette ikke betyr at mennesker faktisk vil kunne få hjelp til å unngå sykdommer de er disponert for å få.

Hun understreker skillet mellom grunnkunnskap og muligheten til å utnytte den.

– Det er farer knyttet til slik informasjon. Folk kan bli redde for å bli testet uten å kunne få tilbud om behandling. Jeg er også redd for hvordan slike resultater vil kunne fortolkes, for eksempel av forsikringsselskaper, sier Hagelberg.

Man kan for eksempel tenke seg at vilkårene for livsforsikring vil avhenge av disponering for sykdommer.

Rask teknologi

– Hvorfor kommer disse funnene akkurat nå?

– Det har med teknologi å gjøre. Først i 2000 kjente man til det menneskelige genomets struktur. Jo mer informasjon man kan få tak i, desto mer variasjon vil man finne, forteller Hagelberg, som på tross av at informasjonen er ny, ikke dermed finner den veldig overraskende. Det har bare ikke vært mulig å få tak i den tidligere.

– Undersøkelser jeg gjorde for hånd på 1980- og 90-tallet, gjøres nå med maskiner. Du kan nå få samme mengde informasjon i løpet av en uke, som du før måtte bruke et år på.

Hagelberg er nå først og fremst opptatt av hvordan de nye instinktene skal forstås og hva de skal brukes til. Hun forslår å sette ned tempoet.

– Selv om det tar en uke å få ut informasjon, må forskere og studenter fortsatt sette seg inn i hva funnene betyr, og det vil de fortsatt måtte bruke et år på.

Med dagens publiseringspress, kan de komme til å forhaste seg, tror professoren, som understreker at en rekke etiske og filosofiske spørsmål kommer opp med ny kunnskap som dette.

– Jeg har noen ganger tenkt at laboratoriene burde ansette filosofer, for tempoet er så raskt at det er som å være inne i en fabrikk, sier hun.