Korthus

Torsdag 30. november, 2006
- Einar Gelius er sokneprest i Vålerengen og Gamlebyen i Oslo og en av de mest profilerte talsmennene for å opprettholde dagens statskirkeordning. I NRKs debattprogram Standpunkt – som for anledningen ble sendt fra Søm kirke i Kristiansand denne uka – argumenterte Gelius for dagens ordning, fordi den – slik vi forsto ham – er den eneste garantien for en åpen og liberal folkekirke. Det kan se ut som om Gelius mener de liberale og kristensosialistiske kreftene han selv representerer står så svakt i kirken at deres politikk og posisjoner må støttes opp av kirkestatsrådens biskoputnevnelser.
- Einar Gelius' forsvar for dagens statskirkeordning er selvfølgelig prinsippløst, men også potensielt farlig fordi hele resonnementet hviler på en taktisk-opportunistisk vurdering av hva som for øyeblikket tjener Gelius' eget kirkepolitiske syn. Med et slikt utgangspunkt burde han i hvert fall tenke grundig gjennom hvilke politiske scenarier vi kan se for oss i årene som kommer. Det er for eksempel ikke sikkert at vi alltid vil ha en sosialdemokrat av Gelius’ egen støpning i kirkestatsrådsstolen. Hva hvis det ved neste stortingsvalg kommer et valgskred til fordel for Fremskrittspartiet, og Høyre og Frp danner regjering, og en Frp'er blir utnevnt til kirkestatsråd? Fremskrittspartiet frir allerede ganske heftig til høyreorienterte kristenfundamentalistiske miljøer, og en Frp-statsråd kan derfor velge å profilere seg på å utnevne konservative motstandere av homofili i ledige bispeembeter. Med en slik politisk utvikling faller hele Gelius’ argumentasjon for dagens statskirkeordning sammen som et korthus.
- Klassekampen går inn for et skille mellom kirke og stat i tråd med forslagene fra Norges Frikirkeråd og Human-Etisk Forbund, selv om vi også støtter det pågående arbeidet for å finne en bred løsning som det store flertallet i Den norske kirke kan stille seg bak. I den forbindelse bør venstreradikale tilhengere av dagens ordning tenke på at det kan komme en dag da kirkesamfunnenes uavhengighet kan bli både en nødvendighet og en fordel – også for den kirkepolitiske linja soknepresten i Vålerengen og Gamlebyen representerer.










