Ernst Orvil, Arnulf Øverland, Georg Johannesen, André Bjerke, Torborg Nedreas, Kolbein Falkeid. Det disse poetene har til felles, er at de alle har figurert i Dagbladets lyrikkspalte, som ble lagt ned da Dagbladet la om sidene sine i høst.

Spalta var en gang et storstilt prosjekt: Tidligere redaktør Gunnar Larsen, som selv var forfatter, redigerte diktspalta, og senere tok Dagbladets innflytelsesrike kulturredaktør Simen Skjønsberg over. Innsendte originaldikt ble ikke bare honorert, men også slått stort opp på lørdager, og diktene ble illustrert av Dagbladets egen tegner Gösta Hammarlund.

– Historien om avisdiktet i norsk etterkrigstid er først og fremst historien om Dagbladet, sier forfatter Jan Erik Vold.

Nå arbeider han med en antologi om lørdagsdagbladdiktet.

Rause samlere

– Da jeg begynte å skrive på tidlig 1960-tallet, var det å få et dikt å trykk i Dagbladet stas. Det var noe å trakte etter. Det var et forum også for de store – hadde Vesaas et dikt han syntes godt om, sendte han det gjerne til Dagbladet, sier Vold, som mener Dagbladet gjorde norsk poesi en stor tjeneste.

– En poet som Ernst Orvil er faktisk kanskje mere kjent for diktene han skrev i Dagbladet enn i de 17 diktbøkene sine, sier han.

Mange av diktene som har vært på trykk i Dagbladet, har aldri tidligere blitt gitt ut i bokform. Men at de har blitt underkjent av forfatteren, betyr ikke at vi lesere nødvendigvis skal underkjenne dem, mener Vold.

– Plateindustrien er gode på dette: Det Dylan har spilt inn, men ikke inkludert på platene sine, blir gitt ut som Dylans outtakes – som ofte er bra, for Dylan stryker iblant noe av det fineste han gjør fra innspillingene sine. Vi skal også være mye rausere, sier Vold.

I verdensklasse

Perioden fra rundt 1940 til rundt 1980 er den mest spennende perioden for avisdiktet i Dagbladets spalter, mener Vold. Det er i denne perioden Hammarlund illustrerer diktene.

– Hammarlund er i verdensklasse, og verken illustrasjonene eller diktene skal gli ned i havet for godt. De kan gi en god epokeforståelse. I Dagbladets arkiv finner man iblant tidligere versjoner av dikt som senere tok en annen dreining, og det kan være litteraturhistorisk interessant.

– Det sies at Dagbladets diktspalte var åpen for strømninger i tida, men den var likevel redigert. Hva var det som ikke slapp gjennom?

– Ut i fra mine egne erfaringer kan jeg bare konkludere med at noen på slutten av 1960-tallet satte seg fore å stramme inn litt. På et tidspunkt tapetserte jeg hybelen min med refusjonskort fra Dagbladet. De refuserte «kulturuke», de refuserte «Tale for loffen», de refuserte «Funny», forteller Vold.

Vendt mot verden

En av dem som har sett på avisdiktet i Dagbladet før Vold, er Sidsel Mørck, som selv er poet. I 1978 ga hun ut antologien «Fra år til år. Dikt fra Dagbladet 1945–1977». I arbeidet med boka bladde hun seg gjennom 9000 dikt og valgte ut dem hun synes hadde avisdiktets styrke: De som adresserer ikke bare leseren, men verden. Det er det politiske diktet som fikk plass i Mørcks bok. Hun satte dem opp kronologisk, slik at de sammen ble hva hun kaller samtidshistorie på vers.

– Boka er som en historiebok, bare med poesi som virkemiddel. Dagbladet hadde dikt på side tre i tillegg til lørdagsdiktet, og var ganske sprelske når det gjaldt hva som kom på trykk. Også Aftenposten trykket dikt, men det var Dagbladet som gjaldt, sier hun.

Mørck, som selv hadde flere dikt på trykk i Dagbladet, mener et avisdikt fungerer på en annen måte enn et dikt mellom to permer.

– Poetene skrev om alt som foregikk: fattigdomsproblemer, utvinningen i Nordsjøen eller Ulrike Meinhof. Det kan nå flere og nye lesere.

En spotlight

Tidligere sjefredaktør i Dagbladet, Arve Solstad, forteller at de prioriterte lyrikken høyt.

– Tanken var at en avis i bredt format måtte ha en spotlight, noe som fanger oppmerksomheten, ellers kunne diktet blitt grått, typografisk sett. Derfor fikk det også en framtredende plass. Noen ble også oppfordret til å sende inn dikt.

– Hvor stort påtrykk var det av innsendt stoff?

– Stort. Og det ble tatt meget alvorlig. Da Simen Skjønsberg var kulturredaktør, gikk han hjem hver dag med veska full av manus, kronikker, dikt og det hele.

Simen Skjønsberg fikk med sinte redaksjonelle valg ganske stor innflytelse på kulturlivet og det litterære feltet.

– Dagbladet var i perioder en typisk litterær avis, i den forstand at skrivekunsten var prioritert høyere enn det som ellers var vanlig. Dermed ble man årvåken for nye strømninger. Dagbladet oppdaget for eksempel Rudolf Nilsen. Om det var Skavlan eller Gunnar Larsen som gjorde oppdagelsen, slåss de lærde om, men det var et scoop.