Endelig har den danske journalisten, essayisten og forfatteren Carsten Jensen fått bruk for profetien han overhørte klokka fire på morgenen, mot en grå, regntung himmel: «Det skal komme en dag da alle verdens kvinner skal ligge i grøften og skrike etter pikk, og så skal det ikke gis dem så mye som en tomme».

Jensen var 17-18 år, og kjørte med farens fraktskip i en tid da småskipenes storhetstid var omme og mannskapet besto av et «galleri av havarerte menneskeskjebner».

– Jeg var ung og hadde ikke erfaring nok til å forstå hvilken livserfaring som var samlet opp i denne replikken, men jeg tenkte at jeg én dag vil jeg skrive en bok med folk som snakker på den måten, sier han til Klassekampen.

Det ble en sju hundre sider tjukk sjømannsroman.

Sneversyn

«Vi, de druknede» forteller historien om den danske havnebyen Marstals storhet og fall, fra den tysk-danske krigen i 1848 til den andre verdenskrigs slutt i 1945. Det fortelles om et samfunn der det å tåle vold er den beste skole smågutter kan få, der sønner søker sine fedre i fjerntliggende strøk, der menn dør oppreist med støvlene på, og der kvinner bærer lasset hjemme. Det er skrøner, røverstreker, vold og kjærlighet, men samtidig hundre års industri-, sosial-, og sjømannshistorie.

– Du har sagt romanen fyller et tomrom i den danske litteraturen. Hvilket tomrom?

– Det er faktisk et tomrom i verdenslitteraturen. Når man tenker på hvor mye emigrasjon og oppdagelsesferder har betydd opp gjennom historien, er det forbausende hvor få romaner som utspiller seg på havet. I dag er det påfallende at Danmark ikke tenker på seg selv som en sjøfartsnasjon, men som en bondenasjon som har utviklet seg til en velferdsnasjon. Tidligere var det annerledes, sjøfarten var en del av selvbevisstheten. Dette er viktig i globaliseringens tidsalder. Bonden har et begrenset utsyn, mens sjømannen har sett flere kulturer, sier Jensen, som innlemmer spenningen mellom bonde og sjømann også i romanen.

– Hadde du nåtida i tankene når du skrev om dette?

– Ja, litt. Romanen har ikke et politisk budskap i tradisjonell forstand, men jeg har tenkt på hvilken sneversynt tid jeg selv lever i, medgir han.

Jensen levde selv sine ni første år i Marstal og har, som guttene i romanen, opplevd å vokse opp med en fraværende far. De siste årene har Jensen vært tilbake i sin barndoms by for å gjøre research. Romanen er bygd opp av anekdoter Jensen har plukket opp på gatehjørner. I tillegg har Marstal Søfartsmuseum, med dagbøker, publikasjoner og brev, vært en skattekiste.

Brutale idealer

Å lese «Vi, de druknede» er å dukke ned i en verden av svunne idealer, på godt og vondt. Vold er livets skole, individualismen synes fraværende. Det er plassen i flokken som betyr noe. «I kirken sto man til ansvar for Gud, på et skip sto man til ansvar overfor andre», kan vi for eksempel lese.

– Når du beveger deg inn i denne sjømannsverdenen, beveger du deg langt hjemmefra. På skipet er det et skarpt hierarki med den eneveldige kapteinen på toppen og skipsgutten nederst. Alle søker kompensasjon for sin avmakt – en blir misbrukt og misbruker selv en hund for å få utløp for ens raseri. Samtidig er det en felles ansvarsfølelse. Dersom én svikter, kan det bli alles undergang, sier Jensen, som i en tekst fra 1898 fant følgende formaning til et skipsmannskap i katastrofe:

Det finnes ingen regel, unntatt den at du skal gjøre mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg.

– Dermed gir kapteinen fra seg sin redningsvest av plikt, selv om det betyr at han gir sitt eget liv, sier Jensen, som i tillegg til filosofien om autoritet, har lagt inn en filosofi om balanse.

– Det er autoritært, men om én rømmer fra skipet, ser kapteinen det som sitt eget nederlag. Da er det han som har sviktet.

Voldsomme menn

Mannsbildet er ofte vanskelig å forholde seg til. «Han var slik en kjerring, en forræder mot alt en gutt skulle være,» står det om byens lubne mobbeoffer. Han søker hele tida aksept i fellesskapet, men får gjennomgå på det groveste.

– Hvordan klarer du å sette deg inn i så fjerne idealer om hva en mann skal være?

– Det har vært en utfordring. Selv har jeg vært det stikk motsatte av disse mennene, jeg hadde astma og unngikk hele tida fysiske utfordringer. Men jeg har forsøkt å ha en grunnleggende forståelse og solidaritet med personene, uansett hvor vanskelige de er å like. Jeg ser på den voldsomme livsappetitten, på lengselen etter det fremmede og handlekraften, sier forfatteren, som lar sine sjømenn gjøre seg skyldige i både voldtekt og drap.

Eposet

Selv om Jensen har et par romaner på samvittigheten, er han først og fremst kjent som samfunnsdebattant og essayist. Så hvorfor et epos nå, i 2006?

– Det begynte med stoffet – jeg ville skrive om byen og om menneskene, sier Jensen.

Han forteller at han først hadde problemer med å innpasse alle fortellingene i en form. Han leste Joseph Conrad og Herman Melville for på finne en stemning.

– Romanene fra 1800-tallet og tidlig 1900-tall er på mange måter mer mangfoldige. Alt var lov. Den moderne romanen er plutselig snevret inn til et rom der det ikke skal foregå så mye. Jeg ville gjenopplive mangfoldigheten, sier Jensen.