Første runde av det franske presidentvalget 21. april 2002 ble en tour de force for den høyreekstreme politikeren Jean-Marie Le Pen. Meningsmålingene hadde slått fast at Sosialistpartiets Lionel Jospin skulle bli Frankrikes neste president, og fransk presse og slo fast at andre runde i valget ville stå mellom Jospin og høyrepartiet UMPs kandidat Jacques Chirac. Så feide Le Pen inn fra mørket og endte i duell med Chirac.

En historisk lav valgdeltakelse og sviktende oppslutning for Jospin førte til et politisk jordskjelv som sendte venstresida til urnene for å stemme på en av sine bitreste fiender: Chirac. Omkvedet var « Plutôt escroc que facho» (heller en kjeltring enn en fascist). Andre runde endte med 82,2 prosent til Chirac, som bare hadde kapret 19,88 prosent av stemmene i første runde.

Siden forrige valg har «aldri mer 21. april» blitt et politisk slagord i Frankrike. Le Pen er på sin side overbevist om at landet neste år vil se en reprise på valget i 2002. Skal vi tro meningsmålingene er muligheten så absolutt til stede for at lederen av det høyreekstreme partiet Front National kan få rett.

Mindre enn et halvt år før valget er oppslutningen om Le Pen fem prosent høyere enn på samme tid for fem år siden. Men som et ekko fra tida før valget i 2002, domineres den politiske debatten i de største mediene av en duell mellom UMPs Nikolas Sarkozy og Sosialistpartiets Ségolène Royal.

– Jeg er som Zorro, alle vet at jeg er der, men ingen ser meg, advarer Le Pen overfor ukebladet VSD.

Kandidat?

Presidentvalget i 2007 blir den 78 år gamle Le Pens siste slag om presidentmakten, dersom han kommer så langt.

«Man kan aldri være sikker på noe, selv ikke på om man lever neste dag,» uttaler Le Pen til VSD. Men den største trusselen mot den høyreekstreme politikerens kandidatur er slett ikke døden.

For å kunne stille som kandidat i det franske presidentvalget er du avhengig av å samle underskrifter fra 500 ordførere. Forrige gang var det bare så vidt han sikret seg de 500 underskriftene. Denne gangen kan det bli langt vanskeligere.

Le Pen «får ikke» de 500 underskriftene, slo statsminister Dominique de Villepin fast i Nouvel Observateur 2. november. Slik uttrykte han en holdning som stikker dypt både i UMP og i Sosialistpartiet: Le Pen skal aldri bli kandidat.

En av innenriksminister Nikolas Sarkozys nærmeste medarbeidere forsøkte for ett år siden likegodt å endre spillereglene, slik at det ville bli enda vanskeligere for Le Pen å sikre seg de 500 underskriftene. I dag er det slik at underskriftene bak et kandidatur gjøres offentlig, men Sarkozys medarbeider foreslo å endre loven slik at underskriftene i tillegg skulle bli sendt ut til velgerne sammen med valgmateriale. Endringen ville ha gjort at flere kvidde seg for å skrive under for Le Pen. Forslaget ble aldri vedtatt.

Frykter Le Pen

I samtlige av de siste tre presidentvalgene har Le Pen hatt et langt lavere oppslutning seks måneder før enn den oppslutningen han faktisk har fått ved første runde i presidentvalget. I 1988 fikk han støtte av elleve prosent på målingene seks måneder før, for å ende på 14,4 prosent i valget. I 1995 gikk han fra tolv prosent et halvt år før, til 15 prosent i valget. I 2002 hadde han en oppslutning på bare sju prosent et halvt år før valget, for å ende på 16,9 prosent i første runde 21. april.

I dag har Le Pen en oppslutning på meningsmålingene på 15 prosent, høyere enn noen gang et halvt år før valget. Den høyreekstreme politikerens uttalte mål er å kapre 20 prosent i første runde, for å stå ansikt til ansikt med Sosialistpartiets kandidat i andre runde.

Oppslutningen om Le Pen på meningsmålingene har skapt frykt blant annet i fransk fagbevegelse.

– I mer enn ett år har jeg forklart aktivister at dersom man ikke vil stå overfor et nytt emosjonelt sjokk som i 2002, da er det nødvendig å svare på virkelige spørsmål, sier Jean-Claude Mailly fra sammenslutningen Force Ouvrière overfor avisa Le Monde.

Sammenslutningens CGTs generalsekretær Bernard Thibault sier det slik overfor samme avis:

– Mellom 60 og 70 prosent i Frankrike er misfornøyde med den økonomiske og sosiale politikken, på samme tid har mannen som er leder av UMP og innenriksminister, bidratt til å dreie diskursen på høyresida ytterligere mot høyre. Det er uunngåelig slik at det er originalen som drar fordel av en slik politikk.

Talspersonene for de faglige sammenslutningene hevder at alt som bidro til at Le Pen kom til andre runde i 2002, er til stede i like stor grad i dag.

– Folk er i en situasjon med store problemer, mer enn i 2002, og motivasjonen for de som stemte Le Pen vedblir, uttaler Claude Mailly i Le Monde.

Utenfor parlamentet

Ifølge Stéphane Rozès ved CSA Opinion tok Le Pen et sprang fram på målingene under opprøret i de franske forstedene i oktober og november 2005. Mange velgere mente ifølge Rozès å finne en bekreftelse på Le Pens demagogi gjennom opprøret.

Rozès forteller til ukebladet VSD at Le Pen tok et neste steg fram etter de omfattende demonstrasjonene mot regjeringens forsøk på å svekke ansettelsesvernet for unge i Frankrike, fordi de var misfornøyde med at regjeringen ga etter for demonstrantene. På toppen av dette har «sikkerhet» blitt et sentralt ord i den politiske debatten. Og når dette kommer i sentrum tjener Le Pen ifølge Rozès automatisk på det.

Fem prosent av de 15 prosent som støtter Le Pen, er ifølge Rozès høyreekstreme velgere. Fire prosent kommer i tillegg fra høyresida. Seks prosent tilhører ifølge Rozès verken høyre- eller venstresida, men er gjerne arbeidere som stemmer på Le Pen for å gi en beskjed til den politiske eliten.

En rekke valgforskere peker på at Le Pen og Front National har maktet å framstå som satt utenfor det gode politiske selskap, blant annet på grunn av at partiet ikke har noen representanter i det franske parlamentet. Dette er resultat av et valgsystem der parlamentsmedlemmene velges gjennom flertallsvalg i enmannskretser.

Originalen

Sosialistpartiet anklages fra venstre for å bruke den høyreekstreme politikeren som et skremsel for å få resten av venstresida til å støtte opp om Sosialistpartiet. Samtidig anklages innenriksminister Nikolas Sarkozy for å konkurrere med Le Pens velgere, med en politikk som på mange områder ligger tett opp mot Le Pen.

– Det er nødvendig å ta denne trusselen på alvor, sier Clémentine Autain, valgt inn som viseordfører på det franske kommunistpartiets liste i Paris, overfor VSD. Og hun fortsetter:

– I 2002 hadde ingen fanget opp at det ekstreme høyre hadde satt seg i samfunnet vårt. […] Ved å gå i Le Pens fotspor gir Sarkozy ham anseelse, og kan til og med sikre ham stemmer.

Hos Front National svarer de slik overfor VSD:

– Franskmennene foretrekker alltid originalen framfor kopien.