Det er litt Tom Waits å gi ut to bøker på en gang, sier journalisten til Bergens-fødte Ragnar Hovland, for liksom å komme på godsida til forfatteren. Tom Waits ga jo ut platene «Alice» og «Blood Money» samtidig i 2002. Og Hovland liker å høre om seg selv i sammenligning med Tom Waits. Klart det. Det er bare det, sier han, at han har gitt ut tre bøker i år. De to romanene som er klare nå: «1964» og «Fredlaus», samt «Brevet» som kom før i år.

– Tre, altså, korrigerer journalisten (litt flau), da blir det med en gang litt mer Prince over det. Ga ikke han ut tre plater i én like etter at han brøt med Warner Brothers?

Hovland nikker:– Så jeg ligger nok litt nærmere Prince enn Waits, ja. Dessverre.

Tilbakeskritt

Det er «1964» vi skal snakke om. Den av Hovlands to siste bøker som er «for voksne» («Fredlaus» er en ungdomsroman). En på mange om ikke alle måter tilbake-til-begynnelsen-roman. Et rykk tilbake til start. En kunstnerisk salto mortale.

Fordi, hadde forfatteren selv funnet ut, etter den monumentale romanen «Ei vinterreise», hva for en roman skal jeg skrive nå? Det meste føltes litt gjort. Litt skrevet ferdig. Gjennomlevd. Det finnes som regel en eller flere slike monumentale bøker i gode forfatterskap, bøker som blir veiskiller, som i og med seg selv fordrer en eller annen forandring.

– Derfor var det meningen å gjøre noe litt uoriginalt denne gangen. Gjøre det alle andre har gjort mens jeg har gjort noe annet. Jeg følte et behov for å begynne på nytt. Hvis det går an. Gå tilbake. Både i livet og i bøkene mine. Det nærmeste du kommer «1964» i forfatterskapet ellers er debutromanen.

«Alltid fleire dagar» heter den, og kom ut i 1979.

– Gå tilbake, ja. Det handler om gamle dager i «1964». Men mer enn det handler det om det vi på alle mulige måter kan kalle det nye i verden anno 1960-tallet?

– Ja, det stemmer. Rent biografisk var 1964 riktignok et steg tilbake for Ragnar Hovland. Jeg hadde nettopp flyttet til Sogn, bort fra Bergen og en familie som hadde vært tidlig ute med å anskaffe seg tv, det absolutt største og nyeste av alt stort og nytt. Men Sogn var et tv-fritt samfunn, så for meg personlig er 1964 synonymt med tilbakeskritt.

Framskritt

– Men ikke for verden og romanen?

– Nei, i begge disse var det mye nytt på 60-tallet. Det var en større og raskere utvikling innenfor det vi kan kalle det moderne, den gang, enn noen annen epoke før eller siden – i verdenshistorien. Det var voldsomt. Men paradoksalt nok var det ikke det området vi ventet oss mest fra – utforskningen av verdensrommet – som gjorde de største framskrittene. Det var det kommunikasjonsområdet som sto for.

– Verdensrommet stagnerte litt …

– Det gjorde det. Vi kom oss til månen, men så satt vi strek. Men den gangen, etter at Gagarin hadde gått i bane, føltes det som om store ting kunne skje. Denne følelsen er nok litt sterkere i boka enn den var i virkeligheten, men det må du regne med i litteraturen.

Optimisme

– Det religiøse er åpenbart noe som trues av det nye verdensbildet på 60-tallet. Gagarin fant jo ingen Gud der ute.

– Ja, i og med 60-tallet kom det krefter til lands som forårsaket splid i en, til da, utruet norsk bygdebevegelse. I den første halvdelen av århundret hadde lite eller ingenting skjedd, religiøse krefter fikk stort sett holde på uforstyrret. Så sprang 60-tallsbomba.

– Ei bombe av optimisme, først og fremst?

– Så absolutt. Det var riktignok noen mørke skyer i øst, Sovjetunionen og atombomba, men i bunn og grunn grydde en nesten grenseløs optimisme. Jeg kjente den da jeg flyttet på hybel i 1966, bare 14 år gammel, verden lå åpen som aldri før og aldri siden.

Oversikt

– Har forholdet ditt til «det nye» forandret seg opp gjennom årene?

– Tja. Jeg er fortsatt fascinert av det. Jeg er riktignok veldig dårlig teknisk, men har en alltid iboende ambisjon om at jeg skal beherske ting. Samtidig som jeg er såpass gammel at jeg henger fast i det gamle, uten å være en utpreget nostalgiker. Barndommen sitter i ennå. Alt det nye den gangen, som var fascinerende.

– Og det nye som har kommet siden?

– Det blir det jo stadig mer av. Så mye «det nye» at jeg nok har mistet litt oversikten. Popmusikken, for eksempel. På et eller annet tidspunkt ble feltet for stort. Jeg rakk ikke over det lenger. Det samme gjelder norsk litteratur. Nye forfattere dukker opp og rekker å skrive mange bøker før jeg hører om dem. Det var ikke sånn for ti år siden. Jeg vet ikke hva som har skjedd.

Ro

– Hva med det litt mer abstrakte forholdet til det nye i det vi kan kalle voksen alder? Forholdet til tida og framtida og så videre?

– Det jeg har en følelse av nå, i motsetning til for et par tiår siden, er at det ikke er så farlig. Ja, jeg har mistet litt oversikten, men det er ikke så farlig. En følelse som kom med kreftdiagnosen: Jeg hadde trodd at en så alvorlig sykdom ville gjøre meg veldig oppkavet, men så skjedde ikke. I stedet kom en slags motsatt følelse av at jeg ikke trenger å sette meg inn i alt. Ikke må være sistemann hjem fra festen.

– Du har funnet roen?

– En viss følelse av ro, ja.

– Lyrikeren Øyvind Rimbereid sa i et intervju nylig at norske romanforfattere mer enn noe annet konkurrerer i å skrive seg hjem til familien og barndommen, og at det ikke akkurat gir grobunn for eksperimentell, innovativ romanskriving. Er Rimbereid inne på noe?

– Jeg tror man skal være forsiktig med å være for bastant på slike ting. Uten barndommen hadde vi ikke vært der vi er i dag. Så enkelt er nå det. Og jeg tror ikke han har rett i at vi mangler eksperimentelle tekster i Norge. Jeg tror det heller er sånn at hvis du vil se det på den måten, så får du det til. Så blir det slik. Jeg tror den norske prosaen er såpass mangefasettert at det ikke er noen fare for at den skal stagnere i en eller annen form for barndomsgrøt.